Mange maser om at jeg skal fortelle om bosituasjonen min, om jeg bor i fosterhjem, hvorfor, om jeg bor med mine biologiske søsken, hvorfor jeg ikke bor med mine biologiske foreldre - ja, spørmålene er mange, og det skjønner jeg godt. 

Jo, jeg bor i fosterhjem, sammen med min fosterlillebror som blir 14 år om noen uker. Har bodd her siden jeg var åtte år, altså halve livet mitt. Fosterfamilien er de jeg kaller familien min, på lik linje som mine biologiske søsken. Så når jeg snakker om familie, søsken eller foreldre her på bloggen, kan det være både fosterfamilien min og mine biologiske søsken det er snakk om. 

Da jeg var syv år gammel døde en av de viktigste personene i livet mitt - mammaen min. Så jeg og mine tre søsken måtte flytte på barnehjem hvor vi bodde rundt ett år, før barnevernet fant forskjellige fosterfamilier til oss fire. Jeg var så heldig at jeg kom til den beste fosterfamilien jeg noen gang kunne tenke meg. De er virkelig glade i meg, og det har jeg skjønt ettersom de har holdt ut med meg i alle disse år, uansett hvor mye tull jeg har funnet på. Hvorfor vi ikke flyttet til pappa var fordi han ikke var i stand til å ta vare på alle oss, men vi besøkte han ofte. 
Mammaen min, Kristine het hun ♥ Veldig utydelig bilde, kan sikkert vise dere et bedre en dag.  

Jeg har tre helsøsken (biologisk), og det er Karen, Raade og Jordild. Også har jeg fem halvsøsken, og tre fostersøsken. Fostersøskene mine heter Marlene, Bernt-Halvor og Tommi. Fosterforeldrene mine kaller jeg ikke mamma og pappa, men navnene deres. Grunnen er kanskje at jeg fortsatt var i sorg over mamma da jeg flyttet til fosterfamilien min, og da føltes det rart å kalle noen andre for mamma. Og pappaen min levde fortsatt da, så da hadde jeg jo en pappa. 

Pappa fikk kreft for kanskje fire år siden, og november 2008 tapte han kampen. Noe jeg aldri hadde trodd ville skje. Det kom så uventet, selv om det var ganske åpenbart at det gikk mot slutten. Men jeg ville aldri tro det. Pappa var helten min, han beskyttet meg alltid, fikk meg alltid til å føle at jeg var favoritt ungen hannes (akkurat som han fikk de andre til å føle det samme), han sang for meg, spilte gitar, klemte meg hele tiden, gråt litt da han sa ha det til oss når vi dro fra han, han hadde så snille øyne og var den beste, rett og slett. 

Men det som er så fint er at jeg aldri kommer til å glemme stemmen til pappa. For en del år siden skjønner dere, var pappa musiker og låtskriver, og musikken til pappa og Ero (som han spilte med) har jeg på CD og den ligger ute på youtube. Du finner dem på spotify også om dere søker på tobben & Ero, om noen skulle ønske å høre. Pleier ofte å høre på musikken deres. Sånn for å kjenne igjen den herlige stemmen jeg savner så.

Pappaen min til høyre ♥ Hører ofte at jeg er så lik pappa i utseende, så når noen kommenterer at jeg ser ut som en mann, da tenker jeg bare; det er fordi jeg har arvet det flotte utseende til pappa, hehe ♥

Denne sangen liker jeg så godt, teksten er så meningsfull. Ba alltid pappa om å synge denne, måtte nesten tvinge han siden han var så dritt lei den, hehe.

Men som dere kanskje har fått inntrykk av gjennom bloggen, så har jeg det veldig bra den dag i dag. Alt dette har formet meg til den personen jeg er