Dominikank tid er 21:45 og jeg ligger i sengen og er klar for ta nok et skippertak på nettstudiet. Jeg ligger litt etter, men jobber hver kveld for å komme på bane igjen. Stresset begynner å slippe tak på skuldrene nå som prosentene nærmer seg mål. Vi må gjøre 5% i hvert fag, hver uke. Svarene på spørsmålene jeg har fått kommer imorgen, har allerede begynt på innlegget, men kjenner jeg ikke har energi til det i kveld. 

Hverdagen her er naturligvis blitt veldig rutinepreget – noe jeg egentlig synes er litt deilig. Om det ikke er skole, ligger vi ved bassenget, er på stranda, spiser eller bare slapper av. I går klarte jeg til og med å åle meg bort på treningssenteret for første gang siden jeg kom hit. HELLO GANGSPERRE! Varmen gjør at man svetter dobbelt så mye når man trener, så jeg fikk en følelse av at jeg trente dobbelt så hardt. Litt motiverende i seg selv, aldri vært så svett før! Det rant til og med av beina. Jeg glemmer hele tiden av hvor deilig det er å trene og hvor mye jeg faktisk liker det. 

Forrige uke hadde vi ferie, så da dro jeg med tre andre til Santo Domingo som er hovedstaden, med shopping som største mål for øyet. Der fikk bankkortet kjørt seg litt (veldig) hardt, men det føltes veldig “nødvendig”. Siden jeg ikke ville ha overvekt allerede på veien ned hit, pakket jeg ikke med meg all verdens med klær. Sminke og diverse produkter veier jo fort en del kilo, men det brukes opp underveis. Cabarete er en liten plass, man får ikke kjøpt så mye mer enn mat, flipflops og bikinier her. Tenkte å vise dere innkjøpene etterhvert ♥

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Alltid når vi er ute og spiser tar jeg med meg restene av maten som blir igjen og gir de bort til noen tilfeldige på gaten. Når man befinner seg blant så mye fattigdom, føles det helt feil å la halve maten ligge igjen på tallerkenen. Her om dagen kom det en liten, sulten Dominikansk gutt bort til oss å pekte på maten. Først spiste han opp alle restene av salatan til Eline, men det var ikke nok til den skrubbsultne lille kroppen, så jeg delte pasta carbonaraen min med han. Han spiste og spiste helt til det var tomt. Etterpå lekte vi i havet, lille gutten kunne jo ikke svømme, så måtte holde han under magen så han ikke druknet, haha. SÅ energisk og ivrig etter å svømme! Han kunne ikke annet enn spansk så vi forstod ikke ett ord av det han sa, så vi fikk servitøren til å oversette. Gutten var helt alene på stranden, kun 4 år gammel. Begynner helt alvorlig å tenke på og adoptere et barn i framtiden når jeg ser hvor skjønne barna her er.

Se så nydelig og glad ♥ Jeg som er så glad i barn får bare lyst til å ta med meg alle sammen hjem.