Narkotika har tatt fra meg mye i livet

Det er om natten jeg får lyst til å skrive, når jeg sitter alene og tankene løper fritt. Etter at alle andre har lagt seg er det så stille at jeg kan høre lyder i leiligheten som jeg aldri ellers hører, og det er da jeg også kan høre hva som egentlig skjer oppe i hodet. Neste helg har jeg planer om å reise hjem til Tromsø for å møte alle mine nære og kjære, og det er noe man vanligvis gleder seg veldig til etter å ha flyttet til en ny by. Men av en eller annen grunn har jeg skikkelig vanskeligheter med å få bestilt den flybilletten – høres ikke det teit ut? Men, jeg vet igrunn hvorfor..

Tromsø og alle minnene jeg har derfra vekker opp en klump i magen min. Mange gode minner selvfølgelig, men også mange dårlige. Å flytte til Trondheim var aldri et vanskelig valg for meg personlig, for det var et godt valg for bare meg. Endelig en mulighet for å “rømme” vekk, og den muligheten tok jeg. Det samme gjorde jeg når jeg reiste til Cabarete i 3 måneder – for aldri har jeg følt meg så fri som jeg gjorde da. Jeg bare levde! En avkobling fra realiteten og det å endelig kunne tenke kun på meg selv… Men sannheten er at realiteten vil dessverre aldri forsvinne uansett hvor langt man flytter. Jeg har prøvd. 

Jeg har det godt plantet i genene mine jeg også, men er det en ren tilfeldighet da at jeg ikke også har havnet “på kjøret”? Jeg har da møtt mye motgang og levd et noe “utsvevende ungdomsliv” jeg også, men underbevisstheten min har alltid vært klar på at “jeg skal faen meg klare meg, jeg”. Ikke FAEN at jeg skal ende opp som ytterlige av mine familiemedlemmer. Handler det om personlighet, eller er det helt andre faktorer som spiller inn for om man havner utfor og krysser livsfarlige grenser? Kan noen hjelpe meg å forstå, for det har jeg prøvd på så mange ganger.. Bevisst har jeg holdt meg langt unna narkotika og dårlige miljøer, og det har for meg vært et enkelt valg, men hvorfor har det ikke vært slik for alle i min familie?

Rus og narkotiske stoffer har påvirket og tatt fra meg mye her i livet. Ikke bare er det ett av mine nærmeste familiemedlemmer som har rotet seg bort på gale baner, men skremmende mange. Nesten så det føles ut som at jeg selv er dømt til og mislykkes, min største frykt her i livet er å havne der selv. Det har vært og ER en så forbanna psykisk tung påkjennelse for meg og leve med. Hver eneste dag. Det river ut litt av livsgleden i meg og jeg klarer ikke lengre å skjule det. Får lyst til å rope og skrike, for det gjør meg så sint og lei meg. Å se at de menneskene som betyr mest for deg her i verden, ditt eget kjøtt og blod, de du er villig til å gjøre alt for – kjøre seg selv i grøfta og ikke klare seg bra, det ødelegger meg. Hva kan jeg egentlig gjøre for de, når de ikke ønsker min hjelp?

Jeg har ikke lyst å reise hjem.


Jeg kunne skrevet, diskutert og snakket om dette temaet i det uendelige, for jeg hater det så inderlig sterkt.. Skulle ønske jeg bare kunne følt meg helt normal og hatt en helt normal A4-familie og oppvekst som “alle andre”. Om dette treffer omså bare EN person og kanskje kan utgjøre en liten forskjell, gjør det meg lykkelig. Del gjerne din historie/erfaring/what so ever om du har en, anonymt eller ikke, det er godt å bare få det ut!

79 kommentarer
    1. Føler sann med deg.. Har selv en bror som havnet i feil miljø når han var i 16års alderen og har aldri komt ut av det miljøet.. En gang tok han overdose og var nære døden, men hadde englevakt! Nå er han snart 30 og driver fortsatt med den samme ondskapen! Det er så vanskelig.. Hva skal man liksom gjøre for å hjelpe? For tingen er at de vil ikke ha hjelp, fordi de forstår ikke hva som er så gale.. Du er sterk som tar opp et så personlig tema på bloggen din, og håper du får den støtten du trenger fra familie og venner/kjæreste, for dette er ikke lett :/

    2. Verden er urettferdig var det jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt.. Det viser hvor sterk du er som har holdt deg oppe tross mye elendighet i livet ditt <3 sender deg masse varme tanker og kjærlighet.

    3. <3 Du er en så utrolig sterk person!! Narkotiske stoffer er noe som enten river en familie fra hverandre, eller så blir det en utrolig sterk påkjennelse! Stå på videre Tuva!!

    4. Hei Tuva! Jeg har min egne lille historie hvis du er interessert i å høre – du er ikke alene.. Men er det isåfall et annet sted jeg kunne ha fortalt denne historien til deg, som er litt mer privat? 🙂 Hvis du er interessert i å høre/snakke om det da selvfølgelig.
      Mvh Rebecca

    5. Jeg forstår veldig godt hva du snakker om, og jeg forstår at det er en psykisk tung påkjenning. Jeg har også familie innenfor “disse” banene, heldigvis er ikke mange “så langt på kjøret” som det går Ann å bli angående rusmidler, men det er nok til at det er en hverdagspåkjenning. Gleder meg til å flytte avgårde og starte livet mitt en vakker dag jeg også! Det beste for deg er å slutte å prøve hardt å eventuelt stille enormt mye opp for disse personene, fordi det ender ofte med at du trenger hjelp fordi du ikke føler deg tilstrekkelig. De familiemedlemmene som har rotet seg bort, trenger nok heller en virkelighetsforståelse og noen gode/ samt tunge ord fra deg, f.eks “jeg kommer alltid til å være glad i deg, men ikke det du driver med, jeg er der i morgen, neste dag og dagen etter-men kanskje ikke for alltid-du hadde gjort meg så stolt om du i det minste hadde prøvd å gå andre veier, hvis du er villig, så er jeg der for å lede deg” eventuelt- det spørs så klart situasjonen. Lykke til med fremtiden, vær litt ego og tenk på deg selv, ofte så slutter ikke misbrukere før de får en stor oppvekker, desverre :/

    6. jeg kjenner meg igjen i det du skriver, kjære Tuva..
      Jeg har mistet min beste venn til narkotikaen, og jeg sliter hver eneste dag. Det er så jævlig at stoffet har så forbanna mye makt, at det kan ta liv av en tidligere fullstendig oppegående person.. Jeg også vil bare skrike, rope og grine til det ikke er mer tårer igjen. Om du har lyst å prate ut, kan du bare sende meg en mail så kan vi snakke over facebook? Det hjalp meg i en viss grad å få snakket ut og rett og slett få tømt hodet for tanker med en utenforstående! Bare ta kontakt om du føler for det, jeg skal høre på deg, sterke vakre Tuva <3

    7. Åååååå, vakre vakre Tuva. Kjenne mæ så alt for godt igjen i det du skriv. Har ofte stilt mæ sjøl spørsmålet om koffor ikke æ åsså har komme på kjøret som så mange andre. Men har funnet ut svaret. Du e ikke bare en utrolig vakker person Tuva. Ut i fra det du skriv og har skrevet tidligere, så virke du som en utrolig sterk og god person. Du ønske ikke å påfør andre den smerten du sjøl har følt, og bare den tanken i sæ sjøl si alt. Vi tok ikke den “lette” utveien vekk fra alle problem, men heller kommet styrka ut fra det. Det beste du gjør for dæ, e og akkurat flytt til Trondheim som du har gjort. Du e ung, vakker og sterk. Det e din tid, og den skal du bruk på dæ sjøl. Gjør nåkka vær dag bare for å gjør dæ sjøl lykkeligere. For det fortjene du.

    8. I feel yah… Ødela mitt kjæresteforhold og min datters forhold til pappaen sin… Tragisk

    9. Har nå aldri opplevd dette innad i familien. MEN en av mine aller beste veninner, en som jeg ser på som en søster, en rollemodell har rotet seg borti dette. Hun har vært inn og ut av barnevernet, instutisjoner, forsterhjem, narkotika har ødealgt livet hennes, mitt liv, familien hennes sitt liv.
      Jeg kan ikke telle på 2 hender hvor mange ganger hun har ringt meg, høy som bare det. Bedt meg om og dra dit pepper´n gror, for å si ringe meg opp igjen fordi hun ikke kommer seg hjem. Så mange ganger har jeg droppet planene mine, for å hente henne, hjelpe henne.
      Narkotikaen har ødelagt henne, meg, vennskapet. Hun vil ALLTID være min besteveninne, men hun er ikke den veninna hun var før narkotikaen tok henne. Hun er ikke den omsorgsfulle, sprudlenede, hjelpsomme veninna lenger.
      Det skremmer meg, hun har fått en fantstisk læreplass, fått tilbud om å ta 2 fagbrev, komme seg en plass i livet. Senest igår sa hun til meg “jeg røykte igår” hvorfor? fordi hun var lei seg, stressa.. hun føler bare motgang, når jeg ser så mye oppgang i livet hennes…
      Hjertet mitt gråter hver kveld, hver kveld er jeg redd hun skal søke tilflukt hos de andre “vennene” sine.. Hun vet at jeg alltid er her, at jeg alltid kommer, men vet hun det egentlig?
      Jeg savner henne, før narkotikaen, før alt tullet. Jeg savner å kunne gå på fest, ha jentekvelder, bare være sammen, oss to…
      Fosterforeldrene er strenge, hun vil flytte, hun forstå ikke at de bare er glad i henne.. Vil henne det beste.. Jeg vil se at hun oppnår noe i livet, at hun blir seg selv igjen, vil det noen gang skje?
      Beklager for en rotete kommentar, var så godt å bare få det ut. Til noen som forstår…

    10. Veldig sterkt av deg å skrive et slikt innlegg. Sender varme tanker <3
      Jeg selv havnet på kjøret som 17-åring etter å ha havnet i et forhold med en narkotisk psykopat. Jeg klarte å komme meg hjem og bort fra han og narkotikaen, og nå sitter jeg her som 20-åring og mamma til 1-åring, og jeg har vært rusfri i over 2 år nå. Jeg er veldig glad jeg kom meg ut av det, og jeg håper inderlig at de i familien din også innser hvor mye narkotika ødelegger og skaffer seg hjelp.
      Du virker som en helt fantastisk person, Tuva. Så deg ute på byen for ca en mnd. siden, og du ser helt smashing ut!
      Klem <3

    11. Det traff mæ mett i hjerte rota. Vet akurat kordan følelse du har! Utrulig bra skrevve
      Sku ønske æ kunne skrive håpe det ordne sæ fort men så enkelt er det ikke 😕 du e sterk tuva, stå på vidre!!

    12. Hei Tuva! Kjenner meg vel igjen i innlegget du skriver. Storebroren min er narkoman og har vært det siden han var 13 år( er nå over 30 år) Har ikke møtt han på mange år og er sikker på at han en dag kommer til å dø av en overdose. Er skummelt å se alt han gjør for å få tak i narkotika… Skremmede å se hvordan folk forandrer seg.
      Håper det går bra med deg! Har lest bloggen din i mange år, og syns du virker som en kjempejente! <3
      Klem fra meg

    13. Narkotika har ødelagt mye for meg også. Blandt annet faren min har vært avhengig og langt nede halve livet mitt. Men nå har han vært rusfri i over 3 år, og jeg er kjempestolt over ham<3<3<3 men det er også dager jeg blir ringt av venner av pappa, der de er begymret for meg og om jeg har det bra. (Da med tanke på at de vet at han er hjemme og drikker, og er redde for om han er ute og tester andre ting. Jeg stoler såpass på pappa, så jeg vet at han ikke vil finne på å gjøre noe sånt igjen. Det hender at han drikker iblandt, men at jeg ikke trenger å være redd for noe annet. Men jeg har fortsatt den redselen om hva, og hvis, noe skulle, ha hendt....

    14. Du er sterk Tuva, stå på videre! Kjenner selv noen som driver med slikt, får helt vondt inni meg. Har faktisk 4 bestevenninner som har prøvd hasj. Hun ene sa hun ALDRI i sitt liv skulle prøve, og er nå blitt en av de verste. Blir direkte redd når jeg ser hun og min andre bestevenninne sprutrød i øynene, oppfører seg rart og ikke innser selv hvor farlig det er. Jeg har prøvd å hjelpe dem, og sagt ifra opptil flere ganger de negative sidene, at jeg ikke liker å omgås med dem når de er høye osv. (Jeg har nemlig en i familien som har røykt hasj i flere år, og jeg har fått gjennomgå både da og i ettertid med “bivirkningene” hans.) Savner sånn de var før, da de var normale og oppegående. Har til og med hatt mareritt der jeg mista dem til sterkere narkotika, og jeg ble helt fra meg for det virket så ekte. Heldigvis har ikke det skjedd ENDA, og håper selvfølgelige ikke at dette kommer til å skje. Da gir jeg opp…

    15. <3 sterke fine tuva.
      Jeg har en fetter som var med meg hver dag når jeg var liten. Han var glad, smilte og var egentlig som en bror for meg. Han begynte å ruse seg med hasj, etterhvert amfetamin og etterhvert verre ting om det så er mulig? han var uten ett halvt år, det var jul og han prøvde å brenne seg selv i hjel. Dette var noe jeg var vitne til og så alt. Etter dette er ikke jul en glede for meg lengre. Min søsters eks- kjæreste drev med narkotika også. Han var som en bror for meg og tok livet av seg for han klarte ikke å leve lengre med det at han har skuffet sine nærmeste med narkotika og ulike ting som fulgte med.
      Det er aldri lett for de som driver på med narkotika. Det er heller ikke lett for oss rundt. Det er en så stor og kraftig påkjennelse på oss andre at det skulle ikke en gang vært mulig. Uansett hvor lite vi vil det - så får vi ett slags hat mot personen som driver med det.. hvorfor gjør de det? hvorfor ikke slutte? hvorfor sårer de oss? HVORFOR?
      hver dag er en kamp for mennesker som bruker narkotiske stoffer. Vi andre rundt må bare holde oss sterk og være tolmodige. Er ingenting vi kan gjøre for å gjøre det bedre. Ord og hva vi mener har ingenting å si når de er så avhengig av noe så patetisk. Er patetisk for oss, men ikke for de dessverre. Det er helt jævlig tuva. Jeg skjønner deg og er her for deg!
      vær tålmodig, vær sterk og vær deg. Du er fantastisk, Klem <3

    16. Begynnte på 2 vgs lite visste jeg om narkotika, visste bare at slike folk holder vi oss unna. Hadde/har en del slektninger som holder på med narkotika og sitter dypt i det. Men begynnte på 2vgs i en helt ny klasse, veldig kjekk klasse, etter første dagen hadde jeg fått 2 kompiser, kjempekjekke gutter. Var med dem på skolen og litt på fritida. Måndene gikk og jeg skjønnte da at dette var gutter som ruste seg, men aldri foran meg.
      Syntes fortsatt de var kjekke og fortsatte å være med dem, rusen ble verre og verre for deres del. Trodde jeg kunne hjelpe dem.. Stod på håve og prøvde alltid å de til og se lys i tunnelen. Han ene forelsket seg i meg men det var ikke gjensidig. Den dag i dag forstår jeg hvorfor jeg hadde fått beskjed om å holde meg vekke fra slike folk, når jeg tenker på den tiden tilbake ga de kun lyd i fra seg når de trenger noe, kjeder seg eller rett og slett trenger og legge skylda på noen. brukte nesten et år til og få de til og forstå at jeg ikke et interresert i og ha noe kontakt, unnskyldningene kom å lange meldinger om hvor egoistisk jeg var. Våknet til ubesvarte anrop vær morgen.. Mangen!
      De 2årene jeg hadde kontakt me dem var 2 veldig kjekke år da.. Men i slutten merket jeg at kroppen var sliten.. Sliten av og alltid få høre hvor jævlig jeg var, sliten av å alltid stille opp å hjelpe den i nød. For hva får jeg egentlig ut av å være med dem? Gir de meg glede? Nei
      Jeg var kun med dem fordi jeg var glad i dem.
      Har aldri holdt på med narkotika, men på denne tiden havnet jeg i feil miljø og var med feil folk, så mye jeg gjerne ville vært foruten. Denne tiden har ødlagt mye for meg.. Vennskape til min venniner og ikke minst psyken min.
      Stiller fortsatt meg selv spørsmålet om hvorfor jeg var med dem i så lang tid.. Men tror det var fordi jeg var glad i dem, og fikk høre mange fine ord, men da de ikke hadde dopen var du den verste personen de visste om, og det var du som fikk gjennomgå med lange meldinger og samtaler.
      Men må desverre ta med meg dette videre i livet og se på det som en lærdom.
      Dette var veldig kort skrevet, men har et lite tips. Forstår godt at det er vanskelig og kutte ut familie.. Det er tungt. Men du må kjenne på hva du orker. For uansett hvor mye man har lyst til og hjelpe går det desverre ikke, de trenger proffesjonel hjelp!
      Heier på deg tuva ❤️ Gjør det som føles riktig og aldri la de tråkke på deg!

    17. En helt vanlig A4 familie som “alle” har er noe jeg alltid har drømt om. Jeg har ikke familie som har vært borti narkotiske stoffer. Jeg har en familie som alle trur har vært perfekt som var det stikk motsatte. Det er mange av venna mine som ikke vet at jeg har en storebror, og da de finner ut av det gjør det vondt å fortelle at han flyttet ut da han var 14 og jeg 11. Det er vondt når andre finner ut at jeg bor nå med han for første gang siden jeg var 11, og nå er jeg 18 og hvor vanskelig det er for meg, som ingen forstår. Folk ser bare rart og sjokkert ut på meg, og jeg ser i øynene deres at de bare vil grave informasjonen ut av meg. Og det er så vondt.
      Det er vondt da andre prater om at de som tar selvmord er egoistiske, og lite vet de at der sitter jeg og har prøvd å tatt mitt eget liv flere ganger.
      Ja, barndommen min var tøff og brutal, men det har formet meg til å bli en vakker, selvstendig og omsorgsfull 18-åring.
      Livet er hardt og brutalt, men det er også fantastisk og deilig.

    18. Hei Tuva! Du er nok ikke alene om dette med den store påkjenningen på at de rundt deg sliter med et rusproblem. Har selv vokst opp i dette “helvette”. Ikke narkotika, men alkoholen. Min pappa e sterkt avhengig og det har ødelagt meg totalt. Nokka folk uten kjenninga av det aldri vil forstå. Æ ser nu at min kjære pappa graver seg lengre og lengre ned i gjørma, å æ får han faen ikke opp derifra. Det har slitt meg totalt ut. Æ har fått angst og flere diagnoser av psykolog som egentlig ikke forstår min oppførsel e et skrik om hjelp. Min pappa trenger hjelp.
      Du går nok også med tanken om at snart dør han/ho. Du tør ikke ha tlf på lydløs for du venter på den grusomme samtalen om at nu gikk det for langt. Du blir påminna støtt og stadig av andre kor rusa/full dine kjære-nære e. Det e tungt, det e pinlig og hjerteskjærende. For du ønsker jo at dem skal komme seg ut av sitt eget helvette. I mitt tilfelle har æ prøvd alt. Æ har henta pappa på festa, plukka han opp fra grøfta i 20-, pleid han og passa på han. Æ har snakka med leger, venner, psykologer. Ingen hjelp å få. For pappa må ville dette selv, avrusning. Men kor går grensa? I det norske rettssystemet for å få tvangsinnlagt en person med rus- og psykriatri problemer, så må dem være til fare for seg selv og/eller andre. Æ mener at folk som ruser seg så hardt på alkohol og narkotika må være til fare for seg selv når de stumper av ute i 20- eller skader sine barn og familie psykisk. Det her e tungt og æ kan gjenkjenne litt av det du skriver. Det e frusteranes og sårt. Mitt råd til deg e å prøve å ha det på en avstand at du selv kan takle hverdagen og leve et så normalt liv som mulig. Ta vare på deg selv 🙂

    19. Det var vondt å lese. Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, for det kan jeg ikke vite. Jeg har ingen nære bekjente som er i en slik situasjon. Men jeg har lært en del om det, og har likevel en viss forståelse og empati for deg. Du er i en situasjon jeg ikke unner noen.
      Når det kommer til narkotika og en “feil livsstil” er det jo så mange faktorer som spiller inn. Personlighet er nok en liten del av det, ja. Miljø er en annen del. Du skriver at det er et enkelt valg for deg å holde deg unna narkotika og det miljøet, men lurer på hvorfor det ikke er slik for andre. Kanskje de fristes av de midlertidige godene? Kanskje de vil kunne – om det bare så er midlertidig – kunne unngå smerter? Kanskje de ikke tenker på konsekvensene? Kanskje de rett og slett ikke bryr seg? Det har blitt en vane som de ikke vil/bryr seg om å komme ut av? Om du så hadde visst hvorfor de valgte som de gjorde, ville det uansett ha rettferdiggjort det og gitt deg “fred”?
      Det er ihvertfall positivt å lese at DU er fast bestemt og har holdt deg like fast ved det. Derfor trenger du faktisk ikke frykte for å havne der selv. Det skjer ikke plutselig, selv om det kanskje kan virke sånn noen ganger. Du vet at du ikke ønsker å havne der, og det er trossalt DU som kontrollerer kroppen din, og har makt over hva du velger å putte i munn eller blodet. Prøv å ikke bekymre for hva du ikke vil gjøre… Holder det ikke å bruke energi på det du VIL gjøre?
      Akkurat som du har makt over din kropp og dine valg, har andre mennesker det samme ovenfor seg selv. De er ikke ditt ansvar, akkurat som du ikke er deres ansvar. Ikke engang om det er familie. Selvfølgelig kan man tilby hjelp, og gi støtte og omsorg. Men hva med respekt? Som forresten bør gå begge veier. Til syvende og sist er det uansett DERES liv og deres ansvar. Jeg tror ikke du trenger å være mer enn et godt eksempel, og åpen til å hjelpe om det skulle stå i din makt.
      Kanskje dette bare oppfattes som babbel, kanskje noe mer. Håper uansett at du klarer å fokusere på det positive, uansett hvor klisjé det måtte være.
      God helg forresten 🙂

    20. Kjære Tuva! Jeg har fulgt bloggen din i mange år, og alltid beundret deg fordi du virker så sterk og ei jente med pågangsmot og bein i nesa. Når jeg leser dette innlegget, får jeg en merkelig følelse i kroppen. Jeg vil gi deg en klem, enkelt og greit 🙂
      Jeg er snart ferdig utdannet barnevernspedagog, og fikk nå en stor trang til å svare deg. De spørsmålene du stiller, er ingen enkel oppgave å svare på, men fra mitt ståsted (som er teorien) har jeg lyst til å prøve. Det er ingen ren tilfeldighet at du ikke har havnet “på kjøret”. Det er som du sier, du har vært bevisst på det. Det er personligheten din, og mest sannsynlig din oppvekst med fosterfamilie og nært forhold til søsken (slik jeg har forstått det) som har gjort det. Hvorfor det ikke er slik for “de andre familiemedlemmene dine”, vil jeg tørre å påstå at er fordi de ikke har hatt den samme tankegangen som deg. Det handler ikke nødvendigvis om at de heller ikke ville holde seg unna, men kanskje de hadde lettere for å la seg påvirke? Kanskje de ikke hadde like sterk pågangsmot? Kanskje de hadde et svakt øyeblikk og “knakk”? Her er det mange faktorer som spiller inn.
      For barn/ungdom som vokser opp i et hjem/miljø med rusmisbruk kan det gå to veier. De havner på kjøret selv eller de gjør som deg, er bevisst på at de ikke skal ende opp slik. De faktorene som står sterkest for å unngå og havne der selv, er omgivelsene og personlighetene til det enkelte barn/ungdom. Hvordan opplevde de det selv, hvor lenge var de inne i miljøet, fikk de hjelp, evnt hvordan hjelp, var de alene om det, skjulte de det? Osv osv.
      Slik jeg ser det er du en sterk jente, noe du må ta med deg videre og bygge på. Og den holdningen du har og har hatt, har gjort deg til den du er i dag. Tenk a, du reiste på andre siden av jorda for å “rømme”. Altså, bare det er tøft spør du meg. Du er omringet av positive ting, noe jeg tror også du ser slik jeg har oppfattet det. Og det er viktig.
      Det er så forståelig at du gruer deg til å reise hjem. Det er nok ikke lett, og det tror jeg de fleste forstår. Jeg håper du reiser hjem og får en fin opplevelse. Jeg heier på deg!
      Stor klem fra Malin 🙂

    21. Hei 🙂
      Trist å lese hva du er oppvokst med, og at ting ikke alltid har vært så lett. Tror nok du holdt deg unna fordi du så at det gikk rett vest med de andre. Du så alle de fæle sidene med narkotika, og det bygger et menneske det også. Men sterk, det er det ikke noe tvil om at du har vært.
      Det er vanskelig og slutte med narkotika, det er ikke noe du kan gjøre for at de skal slutte, annet enn å vente til de selv har skjønt at det ikke er noe poeng lenger. Det eneste du kanskje kan gjøre er å akseptere de for de de er og ikke for hva de engang var eller kan bli. Respekt og kjærlighet er noe alle trenger. Jeg er sikker på at de føler seg mye tråkka på av samfunnet og andre mennesker, og når familie er det eneste som kan hjelpe (spesielt i denne situasjonen) kan det være en byrde eller bare mas for de. De hører sikkert hver eneste dag at de bør slutte med det, men når du først er så langt nede er narkotika den eneste hjelpen for de. Det er heller ikke lett å leve med kan jeg tenke meg. Tenk om alle rundt deg hadde vært imot at du snuste for eksempel, og sier til deg at du bør slutte og at det ikke er bra for deg, det hadde jo vært et evig mas, for du vet selv at det ikke er bra, og det gjør de narkomane også.
      KLEM FRA MEG! (send gjerne en mail om du vil prate med meg :-))

    22. Åh føler slik med deg! Har selv en bror som har rotet seg inn i et slikt miljø. Han noen få år eldre enn meg, og jeg som lillesøster føler jeg må ta ansvar hele tiden. Føler ikke dette er rett. Hvorfor skal noen ville såre seg selv og familien sin så masse? Jeg har sagt mange ganger til meg selv at nok er nok – men på en eller annen måte klarer jeg ikke å ikke bry meg. Så jeg vet akkurat hvordan du føler det, og håper virkelig det ordner seg for deg.

    23. Jeg forstår godt hvordan du har det. Min far døde når jeg var 16 I bilulykke. Det var en veldig tung beskjed å få. Jeg rømte hjemmefra. Jeg klarte ikke å fatte at han var død og hele nabolaget leita etter meg. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Min far var alkoholiker fra min oppvekst. Han drakk mye det siste året Før han døde. Jeg fikk ikke besøke min far for mamma ville ikke at jeg skulle se han slik. Jeg var 13 år gammel når jeg hadde min første psykolog time med min stemor. Jeg hadde ingen anelse om hvorfor jeg måtte gå. Jeg forstod ingenting. Det var innleggelse av begge. Om ikke han var der, var hun innlagt. Jeg våknet en søndag morgen (12 år gammel) og kom inn I stuen med synet til ambulanse som sto med terrasse døren og min far på båren. Jeg forstod ingenting. Slik som det var det I to år. Jeg forstod igenting. Jeg var bare et barn da. De siste årene har det gått opp for meg hva som faktisk har skjedd og det har ført meg til langt ned I kjelleren. Depresjon. Hvorfor forsto jeg ikke noe ? Jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke kunne Gjøre noe, hvorfor gjorde jeg ikke noe ? Min far prøvde å ta livet sitt med en tapet kniv to ganger. Ene gangen mens jeg var der. Jeg ble stengt inne på rommet av min store bror. Farmor hentet oss senere. Nå har ikke dette helt med narkotika å Gjøre, for det rørte han aldri ikke noe jeg vet om I så fall. Men jeg forstår hvordan du har det. Jeg trodde jeg hadde en fin oppvekst men den har egentlig Vært traumatisk til tider. Savnet etter min pappa kommer aldri til å forsvinne. Men en ting vet jeg, han var den beste far noensinne. For han tenkte alltid på oss og var kjærlig og omtenksom selv om han selv hadde det vondt. Stor klem tuva 🙂

    24. Narkotika ødelegger liv, det er vanskelig for personene som omfavner personen også. Jeg er ikke rette personen til å skrive om dette, da disse problemene aldri har angått meg. Men jeg vil alikavell legge igjen en kommentar, fordi jeg beundrer deg og får vondt av deg. Jeg skjønner du ønsker at situasjonen i livet ditt er anderledes, ønsker at disse problemene ikke fantes. Men uansett hvor mye du ønsker vil det være der. Det er vanskelig og utrettferdig, men jeg vet du er personen til å klare det. Og du må ikke bryte deg ned, for å redde en annen. Med tiden vil du få igjen for det! Jeg beundrer måten du skriver på Tuva, måten du utrykker følelsene dine. Du er modig som er så åpen om dette, all respekt til deg!

    25. Hei Tuva!
      Jeg kjenner jeg får en stor klump i magen når jeg leser innlegget ditt. Som fire åring mistet jeg min kjæreste far og benyttet derfor mye av muligheten min i senere tid til å være sammen med hans bestevenn. Pappa sin bestevenn var mamma sin storebror. I 11 års alderen så jeg han sørpe full og ruset på heroin. Det er et av mine verste syn, men skremte det meg? Nei, fordi han ville ingen noe vondt. Jeg har sett og blitt påvirket, fra 14 til 17 års alderen min var jeg det samme vraket som du ikke engang har lyst til og forestille deg. Mitt liv gikk ut av kontroll, og jeg ble flyttet fra det kjæreste jeg hadde, min kjære mamma. Jeg kom hjem ruset og ødelagt, jeg har slått og blitt slått av min ste far fordi han fikk nok, og jeg fikk nok. Jeg fikk et tantebarn i 2011 hun er i dag 5 år, hun betydde alt for meg før jeg fikk beskjeden av min storebror: “Andrea, nå må du velge! Vil du ha rusen, eller aylin?” Og hva jeg valgte var ubeskrivelig feil… Jeg var ikke i stand til og en gang se på henne fordi jeg viste at jeg ikke klarte og forlate det jeg gjorde. Jeg valgte bort familie og venner for rusen. Jeg har vært nykter i 1 år, fordi jeg fikk en telefon av min bror. Telefonen jeg plukket opp og trykte på svar, var en helt annen stemme en det jeg trodde, det var tantebarnet mitt som sa “tante, kan du ikke komme til bestemor og leke sammen med meg? Jeg elsker deg.” Det var ingen tvil om at det var dette som var riktig og jeg dro hjem. Når jeg kom inn døren så satt en rus terapeut der som ville se meg sammen med aylin. Min livsglede ble noe helt annet. I dag bor tantebarnet og broren min hos meg. Og hun går i samme barnehage hvor jeg jobber. Rusen er helt jævlig for og si det rett ut, og jeg valgte feil første gang jeg fikk et valg. Skyldfølelsen min må jeg leve med resten av livet, tenke på alt jeg har ødelagt og hvor mange mennesker jeg har såret. Jeg bor den dag i dag i Vestfold, jeg har fått jobb og jeg har fått venner uten for rusmiljøet. Og i morgen skal jeg møte mamma sin familie for første gang siden jeg var 14 år. Mitt liv har endret seg mye på 4 år, og jeg er stolt av den jeg har blitt, men jeg vil alltid leve i skam over den jeg var.

    26. det var så bra skrevet! man får føle det sterke av det selv om det ikke var så langt. Det du skriver om tror jeg er ganske vanlig, har selv hatt det sånn med storebrødrene mine. Veldig mye “ugang” med dem rundt det kriminelle miljøet, en av dem lenger inn i det narkotiske miljøet, men går heldivis bra med han ene nå. Mamma sa en gang “med det helvete som har vært med dem, alle de nettene med beskymringer om “hvor er dem nå?” Hvordan kunne det gå så bra med deg?” Altså ja jeg drakk osv, men gjorde egentlig alt det som er “vanlig” altså, alkohol, røyk, snus. Det som var var jo at jeg alltid hørte etter, var ærlig, snill osv. Det er så mye mer, men tenkte jeg ikke skulle dele så altfor mye:) ha en fin dag!<3

    27. Jeg kommenter aldri på blogger, men dette følte jeg at traff meg skikkelig.
      Jeg har selv vokst opp i en familie som består mye av rus og narkotika. Både mine foreldre, onkler og tanter sliter veldig. Desverre døde min onkel i februar grunnet overdose… Og jeg har et lite håp om at resten av familien skal få opp øynene og se alvoret i det. Men det er enklere sagt enn gjort 🙂
      Meg selv har aldri rørt narkotika eller vært i dårlige miljøer. Det er selvfølgelig helt bevisst, fordi jeg vet akkurat hvordan jeg
      IKKE skal bli..

    28. du er ikke den eneste, kjenner meg igjen på så mange måter. Det er noe andre forstår og kan føle på. Det er en helt unik følelse. Hver eneste dag preger det meg så innmari mye, jeg slutter aldri å tenke på det. Det er alltid der uansett hva. Men hva skal man gjøre når personen ikke vil ha hjelp? jeg føler ingen hører meg.
      Uansett hvor mange som sier de er der for meg så blir det ikke bedre. INGEN andre en de som har gjennomgått det selv kan skjønne det.

    29. Syns du e tøff som sir det så kæm som helst kan lese det! Det e ikke alltid lett å si det, det vet æ godt. Selv vokst opp med at narkotika og alkohol har skadet familien min på begge sider. Faren min rusa sæ når æ va yngre, heldigvus har han vært rusfri nu en stund, å det har skapt sine vonde minner og han har blitt kjempe syk av det. Flere i min nære slekt har blitt avhengig i rusen og jeg tenker også selv at æ ska klare mæ å ikke havne opp i det!

    30. Utrolig sterkt å lese Tuva, masse varme tanker til deg! Det er ganske tøft av deg å være så åpen om det, og jeg skjønner at det kan være himla tungt å reise hjem igjen..
      Jeg har ikke vært borti så mye rus selv, for jeg har alltid holdt avstand, men jeg føler med deg i det å ha psykiske påkjenninger! Jeg ønsker deg alt godt og håper du får en så fin helg som overhodet mulig <3
      - Bella Hope Pedersen

    31. Åh, hvor deilig det er å se at andre får tanker om til ord bedre enn meg, og faktisk føler det jeg, og garantert flere andre, føler. Jeg har selv problemer den dag i dag med å takle min familie grunnet rus, narkotika og vold. Et kjempesterkt og skummelt – men også viktig, tema. Forstår så godt at dette ødelegger mye av den psykiske helsen din, og den dag i dag sitter jeg med så store psykiske lidelser at jeg ligger for det meste i ro mens tiden renner ut og livet løper forbi. I en alder av 19 år er jeg et vrak som jeg flere ganger føler aldri kommer til å bli et normalt menneske, som alle andre. Ikke fullført skolegang, ikke en jobb men en fortvilet mor som snart har gitt opp håpet på å redde det lille av meg som er igjen.
      Narkotika har jeg selv lusket borti, men slo det fort fra meg. Har mistet et søskenbarn til det, og mistet faren min til rusen.
      Jeg unner deg å ha det godt, og håper du snart finner en glede i å komme hjem til Tromsø og vakre Nord-Norge. 🙂

    32. Kjære Tuvamor ❤️ vi e ufattelig lik æ å du, ser æ. Mine nærmeste har også rota sæ bort på gale baner flere gang å det e helt grusomt å måtte stå imot å være “voksen”, når alle andre med “normal oppvekst” kan leve sitt flotte liv når vi slit med så ufattelig masse. Du e kjempesterk Tuva å æ e glad i dæ 😘

    33. Mistet både mamma,pappa og onkelen min på grunn av narkotika, jeg har sett hvordan narkotika ødela dem, og kommer aldri til å bruke det selv. Når jeg var 5 år holdt jeg sprøyta for pappa før han sku sett den. Jeg har bodd i fosterhjem men måtte klare meg selv fra jeg var 16 år, ble misbrukt psykisk og fysisk av fosterbroren min, så orket ikke å bo der lengre. Har aldri fått hjelp av barnevernet, måtte skaffe meg jobb for å ha råd til å forsørge meg selv. Selv om jeg har møtt mye motgang i live, kommer jeg aldri til å bruke narkotika.

    34. Åh Tuva <3 du har blitt et forbilde for meg du! Har aldri selv hatt noen familiemedlemmer involvert i narkotika, men har opplevd veldig mange dødsfall i familien. Jeg er 15 år og moren min døde av kreft for under et år siden. Hun fikk kreft da jeg gikk i 5. klasse, nå går jeg på 1. videregående. Flere ganger fikk vi beskjed om at hun var blitt frisk. Hver gang fikk jeg nytt håp, for at det så ble knust av at kreften kom tilbake. Det er tøft at hun er borte, og jeg har ingen å prate med det om. Ingen av vennene mine spør hvordan jeg har det, og ingen forstår. I tillegg føler jeg ansvaret for å hjelpe pappa med alt mulig som må bli gjort og være der for lillebrødrene mine, og jeg vet ikke alltid hva jeg bør gjøre. Uansett, du hjelper meg med å se at jeg ikke er alene med problemer her i verden. Du fortsetter selv om livet er tøft, og jeg håper jeg kan bli en like god person som deg. Tusen takk Tuva ❤️

    35. Ikke noe jeg vanligvis ville gjort dette her, men av en eller annen grunn trykket jeg inn på kommentarer og tenkte å legge igjen en kommentar. Det å lese om andre som er i samme bane som meg selv er, selv om jeg ikke uner noen andre det, godt. Det er godt å ikke føle seg så alene, da det ofte føles så håpløst. Jeg har vokst opp sammen med en narkoman mor, og det har lært meg masse, både vondt og godt. Til tider er jeg så innmari sint på henne, for at hun ikke klarte å ta seg sammen i løpet av alle de kjangsene hun fikk. For at hun har såret meg så utrolig mye og gjort at den dag i dag sliter jeg fortsatt og jeg føler meg uverdig, fordi det føles som om jeg og mine søsken ikke var en god nok grunn til å slutte. Men det er også tider hvor jeg bare er ydmyk og har empati ovenfor henne, fordi det er så utrolig vanskelig. En er sjelden rusmisbruker uten en fæl psykisk fortid, og det gjør det hele så vanskelig. Jeg har så mye som ligger dypt inni meg, og det føles som om uansett hvor mye jeg snakker om det så blir jeg aldri tom. Aldri tom for vonde opplevelser, følelser eller minner. Aldri tom for svik og tårer. Å se sin egen mor gi opp, ruse seg og ha det så utrolig vondt, er ikke noe jeg uner min verste fiende.
      Det er vondt å lese de andre kommentarene, for det er så urettferdig at unge, fine mennesker skal oppleve en slik smerte. Og det er vondt at voksne, sterke mennesker skal påføre seg selv og andre den. Jeg ønsker deg alt godt, Tuva. Og du er ikke alene, og det er ikke jeg heller. Og tanken på det gjør alt litt mindre grusomt av og til.

    36. Et bra skrevet innlegg som jeg kjenner meg godt igjen i! Jeg har selv nære som har rotet seg inn på ville veier, men det har jeg hatt hele livet. Jeg bodde i fosterhjem til jeg var 18 år grunnet en mor som var rusmisbruker og en far som stakk av etter dåpen min. Det å sitte med så mye tanker og følelser ang dette er neimen ikke lett, men det som har hjulpet for min del er å omgås de menneskene som lar meg prate om det samtidig som at de får meg til å tenke på alt mulig annet! Ha en fin kveld <3

    37. Kjære Tuwa. Du er tøff som skriver om dette temaet. Jeg tror det er mer vanlig enn mange tror. Nesten alle kjenner noen, eller har noen i familie som sliter med rusproblemer eller psykiske vansker. Jeg har selv en søster som har hatt rusproblemer i mange år. Å leve som pårørende er forferdelig vanskelig. Samtidig klarer jeg å se det fra den som har rusproblemer sin side også.. Jeg har arbeidet med rus i 10 år, og truffet så mange mennesker og snakket med de om dette. Det er forferdelig sårt for de hva de har gjort mot sine nærmeste, og de ønsker egentlig ikke dette. Det er en sykdom, men desverre en sykdom som ødelegger personligheten til folk, og som gjør at man tar irrasjonelle valg. Det er trist for alle parter og det er mye skyld og skam i dette. Jeg tror det vil være lettere for både pårørende og de rusavhengige om det blir mer åpenhet rundt temaet og ikke så mye moralisme rundt det. Jeg synes du fortjener respekt for å skrive dette, så derfor følte jeg at jeg bare måtte kommentere. Jeg kjenner ikke din historie men jeg ser på måten du skriver på at dette er veldig sårt for deg, og jeg håper det vil bli bedre for deg og de/ eller den det gjelder. Det er viktig å huske på at den rusavhengige ofte bryr seg om deg og er glad i deg, men at rusen gjør at det kan virke som det motsatte mange ganger. Noen mister kontrollen over seg selv og gjør valg de innerst inne ikke ville stått inne for om de var ” frisk”. Den som er pårørende er også ofte glad i den rusavhengige, men trenger å sette sine grenser for å ikke bli dratt ned i det selvdestruktive verden som en rusavhengig ofte er i. Hvem som får rusproblemer og ikke tror jeg handler om forskjellige faktorer som: personlighet, genetikk, miljø, oppveksvilkår, enkelt hendelser som kan oppstå i livet som kriser, sårbarhet for psykiske lidelser, følelser og emosjoner, sosiale evner.. ja lista er lang… Det er uansett veldig bra at du aldri har fått slike problemer selv. Så lenge du er reflektert rundt dette så tror jeg ikke det kommer til å bli et problem. Masse lykke til. klem fra meg:)

    38. Skjønner deg godt. Er utrolig tungt å se at de nærmeste i familien klarer å rote seg bort i noe sånt. En av mine søstre valgte det fremfor familien sin, og hun fikk flere muligheter til å bygge opp ordentlig kontakt med oss andre i familien, men vi var nok ikke verdt det. Det verste er at det ikke kun går utover en person, men alle rundt den personen også. Veldig fint å se at du klare å stå frem og være ærlig om noe som er så tungt, endelig føler jeg meg ikke helt alene om dette temaet.

    39. Er det noe jeg kan sette meg inn i så er det den situasjonen du er i. Det at familie ruser seg er ikke lett. Du prøver å hjelpe, men de vil ikke høre og de blir bare mer og mer borte. Jeg ser måten du tenker på, men jeg tror at når det er noe som er så tett på da finner du er styrke i deg som du ikke vet du har. En styrke som sier at dette er noe du aldri kommer til å gjøre.
      Jeg hadde selv en bror som døde da han var 20, det på grunn av narkotika. Også en onkler og ei tante har mistet livet på grunn av de ufyselige stoffene. Min siste gjenlevende onkel ruser seg også, et under at han ikke har tatt overdose. Jeg skulle virkelig ønske at det var en måte å nå frem på, men etter mange år har jeg innsett at det er de selv som må ta valget. Du kan være der, men det er ikke lett å nå igjennom. En konstant tanke på hvordan det går med han, en konstant tanke på den telefonen som kanskje ringer, med et budskap om at han ikke lever lengre.
      Det er ikke lett og man blir sliten av det. Jeg har ingen fasit på hvordan man selv kan prøve å distansere seg fra det. Familie er familie.. Noen ganger må man bare ta ett skritt tilbake, puste og håpe på det beste.

    40. Uff, synes veldig synd på deg! Man vet ikke hva man skal gjøre i slike situasjoner, for som regel er det faktisk veldig lite man kan gjøre.
      Jeg har selv ruset meg en del på piller og amfetamin for et par år siden. Jeg rusa meg ca hver dag i 1-2 uker, etter det hadde jeg en liten ”pause”, før jeg begynte på igjen. Det finnes mange grunner til at folk velger å ruse seg.. Jeg rusa meg fordi jeg er sjenert, og elsker å være meg selv (trodde jeg var meg selv ihvertfall) og bare være litt ”gal”. Om du skjønner.. Liksom bare glemme virkeligheten for en stund! Og da suger det skikkelig å komme tilbake til den igjen, for etter man har ruset seg føles en vanlig hverdag 1000 ganger kjedeligere. Og vips, så har man stappet i seg 10 nye piller.
      Jeg håper du aldri roter deg borti noe sånt! :/ Elsker bloggen din, btw! Liker at du har begynt å blogge igjen. 🙂

    41. Hei Tuva. Skjønner utrolig godt hvordan du har det. Har selv to søstre som har “havnet på kjøret”, hvor jeg er den eneste resterende som ikke har tatt den veien. Verken jeg eller noen andre i familien har kontakt med den ene av dem, den andre får vi kanskje kontakt med til jul og høytider om vi er heldige. Har også flere i familie innblandet i rus, og det er mye arbeidsledighet og alvorlige psykisk syke (noen pga tidligere rusmisbruk). Det har nå blitt slik at alle ser på meg og forventer at jeg skal klare meg bedre, og det får jeg ofte høre av feks besteforeldre som sammenligner meg med andre i familien. Jeg har lyst å skrike inni meg når jeg hører det, for det er så utrolig tungt og ha alle disse forventningene klistret på seg.
      Jeg vet utrolig godt hvordan du har det, og håper virkelig at du en dag slipper å plages med slike tanker. Du virker som ei veldig sterk, klok og jordnær jente. Tror virkelig at du blir å klare dette veldig bra. Lykke til videre <3

    42. Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver her! Har selv volst opp med både foreldre og søsken som er rusmisbrukere, og har lenge hoppet fram og tilbake mellom fosterhjem og institusjoner. Har flere ganger vært så redd for å ende opp på samme måte.. Er så glad jeg fikk hjelp til å komme meg bort fra det! Er nå 17 år, bor alene og går på skole med oppfølging av bv. Reiser ofte hjem til familien i ferier og selv
      om det kanskje ikke skjer noe spesielt der og da får jeg ofte en vond følelse av å være der..
      Synes det er så utrolig bra du er åpen om det! Vet at det ikke alltid er like lett, har selv problemer med å prate med nære venner og kjæreste om oppveksten min, så synes det er beundringsverdig at du tør å fortelle om det foran så mange 🙂

    43. Jeg kjenner meg så utrolig mye igjen i det du skriver. Forskjellen fra meg og deg er at hos meg så var det storesøstra mi som kom ut på kjøret. Jeg husker fra jeg var mindre hvor mange kjøre turer vi var ute på for å besøke henne på rehabiliteringer, jeg husker tydelig at politiet kjørte henne hjem over gjennomsnittet mange ganger, jeg husker vi hentet henne og hun skulle overnatte her, hun var syltynn og klærne satt bare akkurat på henne og jeg husker så godt da natten kom, for da stakk hun av igjen. Det skjedde hver gang. Jeg husker hun ringte hit og beskyldte oss for å følge etter henne, kjeftet på oss for at vi hadde kjørt fram og tilbake foran henne flere ganger, og vi var timevis unna. Hun prøvde å få lillesøster tatt ifra oss, ved å ringe barnevernet å legge inn en bekymringsmelding om noe som virkelig ikke stemte. Og jeg husker så godt da vi dkulle besøke henne i leiligheten hennes, det lå masse som keg ikke engang kunne skjønne hva var på bordet, kjæresten hennes gjemte seg på rommet dems hvor det lå en usle tynn liten madrass på gulvet og det luktet så rart inne der. Jeg husker så mange av løftene hun ga til meg, men hva faen skjedde? Alle løftene var så tomme, at jeg får ikke sagt det engang. Nå har vi ikke hatt kontakt med henne på så utrolig mange år, og det er for å være ærlig helt forferdelig rart. Og ikke minst vondt, jeg klarer ikke å beskrive hvordan det er engang.
      Når du sitter i et klasserom for eksempel, og folk begynner å si nedsettende ting om narkomane osv, så blir hvertfall jeg så utrolig lei meg, for jeg sitter i samme situasjon, jeg har en søster som er til helvete langt ute på kjøret. Og man får hvertfall ikke lyst til å innrømme at noen i familien din er sånn og sånn når andre faen ikke klarer å holde kjeft og snakker mer og mer nedsettende.
      Helt ærlig så tror jeg ikke noen forstår før de er i samme sitasjon, troe ingen forstår før det er noen i dem sin familie som begynner med sånn.
      Og jeg tror ingen kommer til å skjønne hvor mye dette har ødelagt familien vår på så mange måter at jeg får ikke sagt det selv engang.

    44. Kjenner meg veldig igjen. Har en far som var narkoman i mange år.. Nå får han medisiner for å klare å hålle seg unna, men han kommer aldri til å bli som før.. Det er så utrolig trist. Jeg kjenner jeg savner så å ha det forholdet vi hadde til hverandre før. Men jeg klarer ikke helt å tilgi han for å velge narkotika framfor barna sine. Det er mange fler i min familie som har vært på kjøre også.
      Nå har broren min også begynt med litt forskjellig å det er så utrolig trist, siden han er en av de som betyr mest for meg!
      Selv blir jeg aldri å begynne med noe slikt! Hater det så utrolig mye. Folk gjør egne valg å man kan dessverre ikke ta valgene for dem. Man kan ikke hjelpe noen som ikke går inn for å slutte selv.

    45. Har ikke noe historie/egne erfaringer å dele til hjelp. Ønsket bare fortelle deg at jeg virkelig heier på deg og imponert over styrken din. Traff rett i hjerterota hos de fleste vil jeg tro!
      Du er et godt forbilde som viser at en blogger ikke bare lever et tilsynelatende lett liv på en rosa sky.
      Ta vare på deg selv og vit at du har en stor heiagjeng.

    46. jeg er 19 år og har vært der selv. hender fortsatt at jeg sprekker innimellom. det som hjelper meg og holder meg nogenlunde frisk nå er at familien alltid har vært veldig støttende. jeg vet at de elsker meg og fortsetter å være der uansett om jeg har en sprekk.. man kan ikke hjelpe noen som ikke vil det selv. jeg løy til meg selv og de rundt meg i flere år, før jeg til slutt klarte å innrømme at jeg hadde et problem og lot meg legges inn. dette er det TØFFESTE jeg noen gang har gjort i livet mitt. man går konstant rundt å er skuffa over seg selv. for veldig mange er rusen en flukt. det kan være flukt fra mye, men ofte spiller ensomhet en stor rolle her. vi alle som har et rusproblem er klar over at det skader oss selv og de rundt oss. det sårer oss også å tenke på det..det beste du kan gjøre er å bare vise at du er der for de. ta en telefon, skriv en melding, møt de. IKKE skyv de unna. og ikke kom med en tale om hvorfor de ikke skal ruse seg. dette vet vi, og vi ønsker innerst inne bare å få livet på rett vei. det hjalp ikke for meg. det hjalp heller ikke at jeg mista kjæresten i rus. vel en stund, men så var jeg tilbake igjen. egoistisk kan man tenke.. og ja, jeg føler en enorm skyld og skam. men det gjør desverre ikke problemet bedre, å bære på disse følelsene. jeg håper virkelig familiemedlemmene dine klarer seg. men husk på at de også er i en veldig sårbar situasjon. ikke tro at de ikke bryr seg om familien, for det gjør de. den dårlige samvittigheten graver seg langt ned i sjela.. vis kjærlighet, det er det beste du kan gjøre <3

    47. Kjenner meg igjen i historien din, Tuva. Har selv en foreldrer og to søsken som har valgt rusen. Søskene mine er narkomane, men foreldreren er alkoholikker (dog tørrlagt etter årevis med drikking hver eneste dag)
      Å vokse opp som pårørende er ikke lett.. Hverdagen handler om at det unormale blir normalt, og man har en enorm redsel døgnet rundt. “Enn hvis noe skjer?”, “Tar h*n livet sitt nå?”, “Kan det være at jeg møter h*n ruset når jeg er med vennene mine?”, “Hvem er det som ringer på natta nå? Kommer beskjeden om overdose?” osv..
      Jeg syns det er godt å lese at du har valgt å flytte til Trondheim, og at det føles godt å komme seg bort! Jeg flytta selv til Trondheim for noen år siden,og har per dags dato ingen kontakt med søskene mine som er aktiv narkomane den dag i dag. Fordi jeg har lært at det er LOV til å ta egne valg i livet, og noe som påvirker meg så sterkt som den jævelskapen som rusen har påført meg hele livet trenger jeg ikke å ha i livet mitt lenger.. Barndommen vil alltid prege meg, og det vil også alle minnene om overdoser, politi på døra, krangler der dem har stukket hverandre med kniv, rusa folk og redselen for at “alle vet”.. Men, jeg er voksen nå og har lov til å velge selv hvem jeg vil ha i livet mitt og hvordan det skal påvirke hverdagen min 🙂
      Klem til deg

    48. Vet hvordan du har det. Ingen i min familie har rusproblemer, men mange sliter med diverse saker, som har gjort min oppvekst veldig spessiell. Det føles veldig tungt og ensomt noen ganger. Men du er ikke alene om å ha opplevd en annerledes barndom. Ønsker deg en fin lørdag. God klem 😊

    49. Syns det sier veldig mye om deg jeg Tuva. At du selv ikke har havnet der, viser hvor utrolig sterk du er. Du bør være utrolig, utrolig stolt over deg selv.
      Min oppvekst er noe helt annen enn din, og det viser bare hvor urettferdig verden er.
      Håper du finner en måte å gjøre Tromsø til et sted som ikke bare er farget av vonde minner.

    50. Du må huske at det er akkurat fordi du har sett og opplevd de tingene du har at du er en av de få i din familie som kommer til å ikke ta narkotika. Du har fått en styrke i deg på grunn av hva du har sett og gjort. Det å vite at sin egen styrke kommer fra andres feil er en utrolig uutholdelig og trist følelsen, men ikke glem at den er der uansett hvorfor.
      Selv ble jeg misbrukt av et familiemedlem, incest som er tabu å snakke om. Man er igjennom mye inni seg selv og er samtidig med på å hjelpe alle andre rundt seg. For meg har det vært en lang prosess, og på mange måter en prosess jeg må være en del av hele hele livet. Men Herre Gud!!! De positive tingene? Jeg har familie rundt meg som støtter meg og vi er nærmere hverandre enn noen gang før (selv 10 år etter at dette kom ut). Og JEG er blitt et sterkt menneske som kan være der for de jeg er glade i og ikke minst for meg selv. Mener rett og slett sterk på grunn av det som har skjedd tidligere i sitt liv. Og selv om man ikke skal feire de forferdelige omstendigheter skal man likevel gi seg selv et klapp på skulderen for at man er så sterk som man er.
      Selv har jeg også vært i veldig nær kontakt med familie og venner som ruser seg og kjenner din fortvilelse. Jeg har ingen gode ting å si om narkotika og jeg vet ikke hva noen skal kunne si for å gjøre det bedre. Bare husk en ting; de er ikke deg! Du er selvstendig og tar dine egne valg. Og aldri tvil på deg selv fordi andre gjør feil. Vær reflektert og omsorgsfull, men aldri la deg presses ned av alt rundt seg. Livet er for kort til det.
      Til slutt til jeg legge til (som andre over her), at du er utrolig sterk og en blogger jeg fra nå av kommer til å følge. Du belyser viktige tanker å følelser som ikke burde være et tabu i våres verden.
      Dra hjem, føl deg sterk, ta vare på deg selv.

    51. Hei!
      Jeg er 20 år. Bor i fosterhjem. Her har jeg bodd i 13 år. Trives veldig med det! Hvorfor? Kanskje fordi jeg ikke vet om noe annet. Jeg tar meg selv i å lengte etter det A4-livet som “alle andre har”. Mamma er narkotiamisbruker og pappa var alkoholiker. Broren min har endt opp på kjøret, han er nå 30. Tror vi alle kan se hvilken vei det går. Jeg er ofte ute og fester som de fleste andre på min alder. Samtidig er jeg så redd for å ende opp som mine egne foreldre, selvom jeg aldri har rørt vanlig røyk eller snus. Ingenting tilsier at jeg kommer til å bli som dem. Men, redselen er alltid der. Den lusker seg frem i bakhodet når jeg minst ønsker det. Jeg føler meg så vanlig, men samtidig så unormal. Jeg tenker alt for mye, spesielt om natten. Det er da det er verst! Tror ikke jeg kan huske sist gang jeg sovnet før 03:00. Jeg sliter med mange av de samme tankene som du, redslen og fortvilelsen.
      Du må vite at du ikke er alene. Det er så lett å tenke at man er det. Det finnes fler av “oss”. Vi må stå sammen og bli flinkere til å prate om det som er så tabu.
      Du er sterkere enn det du tror!

    52. Jeg har selv slitt med rusproblemer, men nå har jeg vært rusfri i 18 mnd. Det som reddet livet mitt var at jeg ble gravid. Jeg var langt utpå kjøret, har prøvd det meste, ødelagt og rotet til mye for meg selv. Og det har så klart gått utover de jeg bryr meg mest om. Familien min, vennskap hat blitt ødelagt, økonomi, vært hjemløs, i fengsel, overdoser, kriminalitet.. Man havner til slutt så langt utpå at man bare gir seg faen i både seg selv og de rundt seg. Det er dessverre ingenting noen kan gjøre for å hjelpe om man ikke vil bli rusfri selv og er virkelig motivert for det.
      Jeg opplevde selv hvordan det var å være pårørende til en i aktiv rus da jeg gikk gravid. Barnefaren var ikke like motivert for hjelp til å bli rusfri. Så jeg vet også litt om hvordan det føles.
      Jeg vet ikke om dette var noe til hjelp for deg. Men om du lurer på noe eller trenger noen å prate med rundt temaet så nøl ikke med å ta kontakt <3

    53. hei Tuva
      jeg kjenner meg så godt igjen i situasjonen din. Jeg mistet nettopp bestemoren min (på min fars side) av kreft. Faren min har nå bare igjen broren sin, min onkel. Han har vert rusfri i to år nå, men nå er han verre enn han noen gang har vert. Han var så ned-dopet at han ikke klarte å holde seg våken i sin egen mors begravelse.Han hadde glemt hele begravelsen og vi måtte ut å kjøpe dress til han en time før vi skulle reise. En stor skam. Jeg blir sint og lei meg på samme tid. Den eneste faren min har igjen, er nå farlig nær kista selv. Før når jeg var mindre var han en person jeg hadde stor respekt for og en skikkelig moroklump. Når vi selger huset til bestemor, kommer han til å få farlig mye penger mellom hendene. Jeg er redd han vil nå bunnen.
      Det jeg vil si er egentlig at jeg føler med deg, det er helt forferdelig og surrealistisk hele greia. Men uansett hvor sinte og skuffede vi er, må vi bare hjelpe dem. Di trenger ett dytt i riktig retning.
      – helsing en jente på 17 som har opplevd for mye dritt i familien allerede.

    54. hei ! jeg vart så frustrert i det jeg skrev at jeg helt glemte å si at uansett hvor vanskelig det er, har vi alltids noen som holder oss oppe. Jeg vil at du ska vite at det er flere som føler det samme som deg, og at du ikke må føle deg alene i denne situasjonen. Jeg leser sjeldent blogger men idag følte jeg for det, og jeg er så glad jeg gjorde det ! støtter deg 100% Tuva, I feel the pain! :*
      – Jente på 17 som hadde mer på hjertet <3

    55. Hei!
      Vet ikke om det er aktuelt for deg, men ville bare si at det finnes et tilbud for pårørende ved St.Olavs Hospital. Pårørende har også rett på støttesamtaler og informasjon. Uansett om dine familiemedlemmer går i behandling eller ikke. De spørsmålene du stiller er ikke uvanlige, og du er ikke alene.
      http://www.stolav.no/rus
      Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin:
      “Poliklinikken tilbyr polikliniske tjenester til personer med rusrelaterte lidelser. Poliklinikken er også ansvarlig for LAR-behandling for pasienter fra Sør-Trøndelag.
      Poliklinikken har 20 behandlere (sykepleiere, vernepleiere, sosionimer, barnevernspedagoger – de fleste med relevante videreutdanninger), samt psykologer og leger.
      Har du spørsmål om Poliklinikken, kan du ta direkte kontakt på telefon 73 86 28 30.
      For direkte kontakt med behandlere, se egen liste.”
      Du må ha henvisning fra fastlege, men ta gjerne kontakt for å få mer informasjon.

    56. Tuva! Prøv å kom deg på et Al Anon møte. Det er for pårørende og medavhengige.
      Rusavhengighet ligger latent i genene dine, altså arv. Miljøet spiller inn på om disse genene skrus av eller på.
      Jeg ville sett dokumenteren på NRK schrödingens katt om dette med rus, arv og miljø. Der snakker de også om løvetann og orkidébarn.
      Lær om det. Studer det. Les. Det er det eneste som har fungert for meg.
      Du kjenner meg ikke, men jeg syntes du er flott. Du har mye selvinnsikt og har ikke solgt hele sjela di for noen ekstra klikk på bloggen din.
      Og en siste ting, du HAR lov til å syntes synd på deg selv og føle ting urettferdig. Aldri føl skyld for at du tenker du også er rammet selv om du ikke har et rusproblem. Vi pårørende/ medavhengige kan bli like syke som den avhengige, og vi kan utvikle de samme symptomene som en rusmisbruker.
      Klem fra meg 🙂

    57. Hei!
      Får så vondt av slike tekster. Har selv aldri opplevd noe lignende, og er oppvokst i et forholdsvis “normalt hjem”. Jeg har alltid vært nysgjerrig på deg fordi du virker så utrolig sterk på tross av alt du har opplevd! Du er absolutt er forbilde for mange 🙂
      Jeg vet oppvekst er svært individuelt, og særlig for mennesker som har opplevd litt utenom det vanlige. Men likevel er jeg fristet til å spørre: du har sagt tidligere at du er oppvokst i forsterfamilie, kunne du fortalt mer om oppveksten din?
      Stor klem <3

    58. Jeg har ei kusine som står meg veldig nært som har en far som er narkoman. Han var jo det man kalle for “filleonkelen” min da jeg var liten, og jeg husker han som veldig snill og morsom. I starten av tenårene så skilte tanten min seg ifra han, og det var da han virkelig havnet på kjøret.. Han hadde ruset seg i mange år før det i det skjulte, men da det ble skilsmisse så klikket det helt for han. Det har vært veldig vondt å se kusinen min ha det så vondt i så mange år. Hun hadde et nært forhold til han, men til slutt så tok rusen han ifra henne. Hun hadde ingen far lenger, og hun sørget så mange år over “tapet av faren”. (Han lever fortsatt). Men hun er nå ferdig å sørge og det er ikke noe som berører hun lenger. Hun har det veldig fint, og jeg tror dette er en prosess som man vil komme seg igjennom til slutt. Vi har også en felles onkel som har vært skikkelig på kjøret, men er nå nykter, så det er håp.. Det har vært mye bekymringer i familien vår og mange problemer, men alle familier har noe de sliter med..

    59. Du er ikke alene, jeg har vokst opp med en rusavhengig pappa som sjeldent stilte opp. Men det har gjort meg til den personen jeg er idag, å jeg vil ikke bli en slik person som han var/er. Jeg har flere bekjente som tar “litt” hasj, for det er jo ikke farlig sier de hele tiden. Gjør meg bare så sint at de ikke ser hvordan det ødelegger livet deres, påvirker det sosiale og følelseslivet deres. Hadde en kjæreste som rusa seg, som ofte jugde om det, han klarte ikke bry seg lenger om meg eller andre, han skjønte ikke hvordan lenger, det forstår ikke han, men det forstår jeg nå senere.
      Tror det er ingen som har hatt et A4 liv, men de fleste fremstiller det sånn. Enhver familie har sitt å styre med, enten om det er en avhengighet, sykdom, død eller bare masse uenigheter og splittelser av familien.
      Gjør det beste ut av det Tuva!

    60. Så enig. Narkotika er så ødeleggende og det spiser rett og slett opp sjela til den som driver med det, sakte men sikkert. Så ufattelig trist å se. Skjønner godt hvordan du har det. Har flere som står meg nær som er/har vært rusmisbrukere. Blant annet pappaen min har vært rusmisbruker hele livet sitt, men har nå vært edru i flere år. Det er så beundringsverdig, og et bevis på at det finnes faktisk håp for alle. Men følelsen av å stå på utsiden og ikke få gjort noe som helst er helt forferdelig. Uansett hva man gjør eller sier så er det ingenting som hjelper. Det er så utrolig vondt og sårende, kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Å være konstant bekymret er helt forferdelig. Kjenner ingen som har vært igjennom det samme som meg så det var godt å lese dette innlegget. Klem til deg <3

    61. Kjære deg, fikk vondt av å lese dette. “Handler det om personlighet, eller er det helt andre faktorer som spiller inn for om man havner utfor og krysser livsfarlige grenser?” Det er mange faktorer som spiller inn – arv, oppvekst, miljø – men til syvende og sist handler det om et valg bare du kan ta. Du vil være farget av genene dine, av oppveksten, av miljøet du er i – men du som individ kan ta avstand fra disse faktorene og ta et valg som bare angår deg selv og hvordan du ønsker å leve livet ditt. Jeg har ei venninne som har vært ambassadør for “ungdom mot narkotika” i mange år, mens broren er i narkomiljøet. De deler mange gener, de har samme oppvekst og på grunn av liten aldersforskjell er de i delvis samme miljø. Det handler rett og slett om et valg de begge har tatt.

    62. Hei! Pleide å følge med på bloggen din for noen år siden, men har dabbet litt av. Kikket tilfeldigvis innom igjen, og jeg har aldri følt et behov for å kommentere noen sin blogg noen sinne. Helt til jeg så dette innlegget.
      Jeg ble født til en verden hvor jeg også var “dømt” til å mislykkes, mamma var narkoman og døde da jeg var veldig liten. Jeg kjenner meg så igjen i denne teksten, og det du skriver om å “dra hjem” er en sinnsyk påkjennelse som jeg ikke tror noen andre enn oss i den situasjonen kan forstå. Ville bare at du skulle vite at du er ikke den eneste, og det er ganger jeg skulle ønske det var en møteplass for “sånne som oss” haha. Hilsen ei på 20 år som aldri har hatt guts nok til å dra hjem..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg