"Tuva, kan ikke du fortelle om kjærlighetslivet ditt? Om tidligere kjærester og sånn, er så spennedene å lese om". 

Hehe, okei da. Jeg har hatt èn kjæreste, og det var på barneskolen. Så ja, allerede nå skjønner dere kanskje hvorfor det ikke er mye kjæresterier her på bloggen? Jeg og min daværende bestevenninne likte to gutter i klassen over oss (selvfølgelig var det kjempestas med eldre gutter), så vi gikk rundt skolegården og spionerte på de mens de spilte fotball og var kjempetøffe i våre 10 år gamle øyne. Husker ikke hvordan akkurat dette skjedde, men en kveld var vi sammen med disse guttene, mener å huske det var sommerferien til 4. klasse (naw). Holdt forresten på å glemme og fortelle at vi aldri klarte å bli enige om hvem av oss som likte hvem, for vi likte nemlig begge to. Dilemma much? Jepp. Så ja, that big night, det var da vi ble kjærester med disse, men for å finne ut hvem som skulle bli sammen med hvem, måtte vi kaste en møkkete planke for å avgjøre. "Hvis den lander på den møkkete siden skal dere bli sammen, hvis den lander på den rene siden skal vi bli sammen". HAHA, tider!

Så jeg ble sammen med han ene da, og vi var faktisk kjærester gjennom resten av tiden på barneskolen. Litt av og på da, litt drama måtte jo oppstå. Når han gikk i 7. klasse, like før han skulle begynne på ungdomsskolen, tror jeg det var sånn at vi bestemte oss for at vi måtte gjøre det slutt, for da fikk vi ikke tid til hverandre lengre (selv om vi så og si var/er naboer HAHA). Hehe søtt! Er fortsatt venn med han, ganske morsomt å tenke tilbake på hvor "forelsket" jeg var i han 

Noen småe flammer har jeg hatt gjennom årene, men de har sluknet like fort som de ble tent. Jeg har aldri vært en "kjæreste jente", har likt å feste og ha det moro med venninner og kompiser. Jeg har vært - og fortsatt er - en skikkelig partygirl, men siste året har jeg faktisk vridd litt om og faktisk ønsket meg en kjæreste. Men, igjen, så er jeg så utrolig vanskelig og kresen, så det skal ganske mye til for å temme denne tigeren. Jeg er ikke på leting etter kjæreste, men er åpen for det - stor forskjell! Mange jenter er sånn som hele tiden føler at de MÅ ha noen. Det er viktig å være selvstendig, jenter. Chicks before dicks! 

Jeg vet hvordan det er å være forelsket, det har jeg vært et par ganger, og det er en ubeskrivelig fin følelse. Gleder meg til å føle det igjen - med riktige personen som fortjener meg  Men, ingen hastverk. Viktig å herje fra seg litt, plutselig sitter man der smelt på tjukka!

Jeg vet jeg ikke er den eneste, men jeg føler meg ganske alene om å glede meg til å bli mamma?! Spør jeg venninner om de gleder seg til å få barn, er svaret ofte "Nei, ikke faen! Skal ikke ha unge/skal ikke ha unge før æ e minst 30".

Noe dere kanskje ikke visste om meg, er at jeg er utrolig glad i unger. Å få unge er selvsagt krevende og tungt til tider, spesielt i ung alder, men jeg gleder meg enormt mye til den dagen hvor en graviditetstest viser positiv. Kunne faktisk tenkt meg og blitt mamma NÅ, men av hensiktsmessige årsaker og mange mangler i livet velger jeg selvsagt å vente. Første man trenger er kanskje noen å få unge med, og som dere vet er jeg en mannehater og forever alone. I tillegg er det så mye jeg har lyst til å oppleve først, opplevelser man ikke kan oppleve med en unge hengende på slep, haha. Men hadde jeg ved et "uhell" blitt gravid nå, tror jeg ikke at jeg ville vært i stand til å ta abort, tror jeg! Jeg er ikke imot abort, men det avhenger selfølgelig veldig av hvordan situasjon man er i, spør du meg.

Jeg tror mye av grunnen til at jeg ser så frem til å bli mamma, er at jeg har mistet min egen. Det har påvirket meg veldig til å ville føre generasjonen videre og være en mamma selv. Synes det er veldig fint å tenke på, jeg vet jeg ville blitt en god mor, hehe ♥ Men som sagt, etter planen blir det nok (dessverre) noen år til det skjer!






Synes gamle barnebilder passet inn i dette innlegget. Kan poste flere om noen synes det er morsomt å se?

- Flere som gleder seg til å bli mamma?  

Kjære pappa

Hvorfor er du ikke her nå, og tørker bort tårene mine? Nå er det nøyaktig tre år siden vi fikk beskjeden om at tilstanden din var blitt forverret. Vi var på sykehuset og besøkte deg hver dag, holdt deg i hånden og klemte deg helt til siste slutt. Vi visste at du var veldig syk, men selvfølgelig skulle du jo bli frisk. Legene fortalte at det så dårlig ut. De sa det var dine siste dager. De sa det ikke direkte, men jeg skjønte jo at det var det de mente, selv om jeg fortsatt hadde troa og håpet om at du skulle reise deg opp å spasere ut av sykehuset sammen med oss. Vi prøvde å være sterke og ikke gråte når du så på, for vi visste hvor vondt du fikk i hjertet ditt av å se oss ha det vondt. De tyngste tårene kom alltid om natten når jeg var alene. 

Selv om sykdommen satt sitt preg på ansiktet ditt, gikk den aldri utover humøret. Du prøvde alltid å skjule for oss at du hadde det vondt. Jeg visste godt at du var syk og at du hadde det vondt, men du sa jo at du skulle jo bli frisk? Du skulle jo lære meg å spille gitar skikkelig, for Raade eier jo ikke tålmodighet til det... 

Har så mange gode minner. Har alltid vært en pappajente, som synes fanget ditt var den beste plassen å være. Du sa alltid at jeg var yndlingsjenta di, selv om jeg vet at du sa akkurat det samme til Karen og Jordild, men det var hemmelig. Fisk og joikaboller minner meg om deg, for det spiste vi alltid når vi var hos deg. Elsket når du tok frem gitaren og sang til oss, og vi fikk synge med, selv om jeg vet hvor lei du var av alle sangene. Vi ble aldri leie. Er så fint å tenke på at jeg aldri blir å glemme stemmen din, den er takk og lov foreviget gjennom sangene til deg og Ero. Og ansiktet og hendene dine ser jeg hver gang jeg er sammen med Raade. Det føles godt!

 

Blir stolt når noen sier jeg ligner på deg! Kjekke og fine pappaen min. 

Husker siste gangen du klemte hånden min, så meg inn i øynene, og hvisket "glad i dæ gullet mitt". Det var de siste ordene du sa til meg. 

Men du pappa, jeg vil bare at du skal vite at jeg har det bra. Selv om jeg savner deg så inderlig mye, går livet videre. Jeg har mange som er glade i meg og som passer på meg, så du trenger ikke engste deg. Du kan hvile i fred, så snakkes vi snart igjen. Hils mamma fra meg, og si at jeg elsker henne også og gi henne en klem. Gleder meg til å sitte på fanget ditt igjen, pappa. 

Kjære dere!

Hmm, ja, hvor skal man begynne.. Èn uke siden sist. Burde kanskje ha sagt ifra om at jeg tok meg en "liten" pause!? Vel, jeg overrasker stadig - ikke postivt selvsagt.  For èn uke siden og en stund før det, følte jeg meg utrolig sliten og lei. Ikke bare blogging, men ting generelt. Planen var ikke at pausen skulle bli så "lang", men herregud så godt det har vært! Har faktisk ikke tenkt på bloggen EN ENESTE GANG (okei, litt) denne uka, og det er faktisk to år siden sist jeg kan huske at blogg ikke har svirret rundt i tankene mine konstant. Faktisk! 

Å se bilder av et slitent, sminkeløst ansikt er ikke det dere vil lese om. Jeg følte meg rett og slett "tvunget" til å blogge, bare for å tilfredstille dere. Og det er jo klart jeg vil tilfredstille dere som lesere, men jeg må først og fremst tenke på meg selv. Når blogging ikke lengre er gøy og givende - ja, da må man rett og slett ta en pause. Alle bloggere mister motivasjonen og gleden av blogging i ny og ned, og da synes jeg det er bedre å ta en ordentlig pause i stedet for å poste innlegg for at man føler seg tvunget til det. 

Fikk nesten dette til og høres verre ut enn det er, så kan si det enkelt og greit: jeg var dritlei bloggen, og trengte litt pause! Regner med dere har litt forståelse for det, hvis ikke.. Whatever! Blogglysten er i allefall tilbake nå.

Stjeler noen bilder fra Therese siden jeg ikke har tatt noen selv. 





Moppabilen <3

Ja, jeg døgner. Lurt? Ja takk, jeg vet! Eller, jeg ombestemte meg akkurat!! God natt og lykke til, til meg med å stå opp i morgen. Tjohei!

Har forresten fjernet godkjenning av kommentarer nå, ble alt for mye arbeid å godkjenne, så nå kan alle spytte ut akkurat det de vil! 

(Dette skjedde ikke på EF partyet) 

Noen av dere spør om hva som skjedde i Oslo som var "mindre hyggelig". Vel, egentlig vil jeg ikke rette noe oppmerksomhet rundt det, for det er akkurat det de ønsket, vil jeg tro. "Skal dere blogge om dette? Hahaha!", og lignende fikk vi høre hele tiden, på en veldig stygg og ubehagelig måte. Så enkelte sitter vel og ler av at jeg i det hele tatt nevner det nå. I tillegg var mange veldig stygge med oss fordi vi er nordlendinger, og dreiv og etterlignet dialekten på en hånlig måte. Jaja, haters make me famous! 

Og JA, selvfølgelig skal jeg blogge om det ;););) ♥ BLOGG ♥

Men skjønner nå hva andre bloggere mener med at de får mye dritt slengt etter seg fordi de er bloggere. Har lest mye om det på de fleste andre store blogger, men har aldri kjent meg igjen - før nå. For har aldri opplevd maken her i Tromsø. Enten er folkene snillere her, eller så er jeg veldig naiv. Jeg hører i allefall aldri noen snakke stygt om meg pga bloggen her hjemme i Tromsø (Haha, nå sitter sikkert noen Tromsøfolk og ler av meg, og tenker "Du skulle bare visst drittkjærring"). Glad er jeg for det, for det vi opplevde i Oslo var ikke greit! 

For en ting er i allefall sikkert; denne bloggen har ikke forandret meg på noen som helst måte. Jeg tror ikke at jeg er kjendis eller noe, selv om jeg vet at veldig mange vet hvem jeg er pga denne bloggen. Men går ikke rundt og tror jeg er noe. Her i byen er jeg akkurat den samme Tuva som før jeg opprettet denne bloggen. 






Bloggærneee ;)





Er viktig å være sterk og ikke la noen knekke deg. Stygge kommentarer og drittslenging på gaten vil ikke være grunnen til at jeg slutter å blogge, den dagen jeg gjør det.  

Det er noe mange av oss jenter ikke har forstått helt .. Dere vet når man holder på med/er sammen med en gutt, så finner man ut at han vært på en annen jente, og da blir det ofte automatisk sånn at man hater hun andre jenta. Man "legger skylden" på henne, føler seg truet av henne, snakker stygt om henne til alle, ser stygt på henne og kaller henne for ei hore osv. Det blir så feil, for i veldig mange tilfeller er hun like uskyldig som deg i saken. Det er gutten som har gjort deg noe vondt, for det var hans handlinger som han selv valgte å gjøre mot deg. Mange jenter er så utrolig dumme og naive som faktisk tar tilbake drittsekker som ikke fortjener deg, selv etter at sannheten er kommet på bordet, for man velger å legge hatet over på hun andre jenta. Utroskap er noe jeg aldri kommer til å tilgi, for èn gang utro - alltid utro! Det skal man ikke tilgi.

Og i stedet for å gå rundt og hate hun jenta og føle seg "truet" av henne, burde man faktisk ta kontakt med henne og høre hvordan situasjonen er fra hennes side. Da kommer sannheten fram og man trenger ikke gå å være usikker. Da finner man ofte ut at gutten faktisk har lurt begge to. Men selvfølgelig, finnes selvsagt noen crazy bitches som ikke tenker lengre enn til nesetippen og som kun er ute etter å ødelegge, men fremdeles er det gutten som må stå for sine handlinger.

Noen som kjenner seg igjen? 




Det var dagens visdomsord fra meg. Nå skal jeg rydde huset før familien kommer hjem, så skal jeg på jobb. Må se om jeg rekker blogge noe mer før jeg drar.

Til tross for regnvær og veldig få varmegrader, var det utrolig mange mennesker som møtte opp i dag. Hadde ikke ventet noe annet da. Utrolig fint å se folk samle seg for å vise sin støtte. Norge er et fint land ♥














Setter virkelig pris på livet for tiden! Setter pris på alt jeg har. Har du gått i fakkeltog i dag?

Dette innlegget skulle egentlig vært postet for èn time siden, men vi har veldig problemer med nettet her hjemme.. Utrolig slitsomt å blogge da :( I kveld skal Elena sove hos meg, det blir koselig. Muss til dere alle, så snakkes vi om litt ♥

Utrolig fint ♥♥♥

Nå er jeg sammen med Theresepia mi ♥ Vi lager oss frokost og priser oss lykkelige over hvor bra vi har det. Klokken 18.00 er det fakkeltog her i Tromsø til støtte for ofre og pårørende - vi ses der, Tromsøværinger!

Edit: Noen stusset over hvorfor jeg hadde betalt euro for kjolen - det er fordi jeg kjøpte den i Finland.

To utrolig gripende tekster som jeg virkelig synes dere burde ta dere tiden til å lese:

"Hva tenkte du, Anders?"  

"Til deg som planla å drepe datteren min" 

Det har virkelig vært en trist dag - man kjenner det på hele kroppen, stemningen i huset og hele Norge. Ute er det grått, trist og regnfullt - noe som minner om at dette er en sorgfull dag. Helt ærlig føler jeg ikke for å skrive så mye, blogging i denne sammenheng føles så ubetydelig. Man vet aldri når livet helt uventet tar en brå vending, og man skal virkelig sette pris på sine kjære og nære. Glad i dere alle, og håper dere alle har det bra ♥ Kjenner jeg blir stolt over landet vårt når jeg ser hvor omsorgsfulle mennesker er i slike situasjoner. 



Spent på om gleden av å blogge er tilbake i morgen.. 

Ord blir små i slike forferdelige situasjoner. At mennesker er i stand til å utføre slike handlinger, er for meg og de aller fleste - helt uforståelig. Tenker generelt på terrorangrep, så lurer jeg virkelig på hva slags tanker det er som går gjennom hodet på gjerningspersonen(e) i øyeblikket, og ikke minst hvordan en person kan sitte i forkant å planlegge et slikt angrep på helt uskyldige mennesker. Slike forferdelige angrep skjer verden over, men når det skjer her hjemme, i trygge Norge - det er da man virkelig får øynene opp. Dette er virkelig en trist dag for Norge! Alle mine tanker går til de omkomne, de savnede og pårørende ♥ For alt jeg (og du) vet, kan det være noen vi kjenner.. 

Siterer noen kloke ord jeg leste på Facebook:

På en dag som dette er det igjen viktig å huske på at handlinger som dette ikke blir utført av raser eller hudfarger, av stater eller verdensdeler, men av enkeltpersoner og grupper som har mistet fokus på det viktige i Verden: Samhold, omsorg, forståelse, empati og kjærlighet.. spre dette videre! Og ta vare på dine nære og kjære ♥ 

Føler det i lengen blir alt for mye overfladisk tull her på bloggen, og kategorien "Tanker, tema og følelser" blir alt for lite brukt, så spurte nettopp på Facebook siden min om det er noen spesielle temaer eller lignende de vil jeg skal ta opp. Fikk inn en del forslag, men det jeg fikk mest lyst til å skrive om i dag, var om slanking og selvtillit. Det er noe enhver kjenner seg igjen i.

Spesielt i vår alder er det veldig mye fokus rundt utseende, slanking og kropp. Vi alle vil ha kroppen og utseendet til Jessica Alba, og det er det som er den største feilen. Vi sammenligner oss selv med alle andre. Det er kanskje der hele problemet ligger, vil jeg si. Verken jeg eller du kommer til å se ut som Jessica Alba eller Megan Fox uansett, så det første vi må gjøre er å legge fra oss de tankene og heller ha troa på oss selv. 

Vi alle har våre komplekser når det kommer til vårt eget utseende. Vet det er lett å si, men man må virkelig prøve å ikke tenke så mye på alle "feilene", men heller trekke frem det positive ved oss selv, for vi alle har så mange flere postive ting enn negative. Tror det er akkurat det som har bygd opp selvtilliten min. Etter min mening har jeg en alt for stor nese, litt rar form på ansiktet, stygge tenner, småe pupper, stygge hender og.. Ja, mange flere ting jeg gjerne kunne forandret på. Før tenkte jeg forferdelig mye over dette, men nå har jeg slått meg selv i hodet og innsett at det er sånn jeg er. Jeg har så mye annet positivt jeg velger å fokusere på, og det er det som gjør at jeg har den selvtilliten jeg har.



For å si det slik, en "mindre pen" person kan ha all verden med selvtillit, kun fordi personen har det godt med seg selv. Selvtillit kommer ikke kun ut i fra utseendet vet dere, den bygges og opp ut i fra selvmestring. Om man klarer oppnå noe får man bedre selvtillit. Det kan være alt fra å være flink i en sport, flink på skolen og å være snill mot andre mennesker. Jeg f. eks. får veldig god selvtillit av å trene. Ikke kun fordi jeg synes at kroppen min ser bedre ut, men og fordi jeg føler meg flink som er så flink til å trene. Ei god treningsøkt kan gjøre underverker på humøret og selvfølelsen, og resulterer i en god dag. Om jeg også hadde vært flinkere på skolen vet jeg at selvtilliten min hadde vært ennå bedre! 

Når det kommer til slanking synes jeg det er veldig vanskelig å svare på spørsmålene deres. Jeg synes i alle fall det er viktig å ikke fokusere på tallet som vises på vekta, for det er faktisk ikke det som telles. For å ta et eksempel; da jeg gikk på turn var jeg veldig, veldig liten og tynn. Broren min som nå er 27 år fikk sjokk da jeg fortalte han hvor mye jeg veide til å være så liten. Jeg hadde veldig mye muskler da. Men i alle fall, vi alle har helt forskjellig beinbygning, så det er vanskelig for meg å svare når dere spør om det er normalt å veie x kg når man er x gammel. Om man virkelig er overvektig er saken litt annerledes, men da bør man kanskje oppsøke en lege i stedet for å sulte seg ihjel for å gå ned i vekt. Jeg har virkelig ikke troa på å slanke seg ved å "slutte" og spise er noe effektiv i lengden, men spis heller litt sunnere og begynn og tren! Omså gå til skolen i stedet for å ta buss, spis grov landgang i stedet for fin, kutt ned på brusdrikkingen og godterispisingen, gå i trapper i stedet for å ta heisen.. Er mange småting man kan gjøre for å bli i bedre form. Men runder av nå før noen sovner av. 

Hva får DU god selvtillit av?
Likte dere denne type innlegg? 
Hva skal jeg ta opp neste gang i så fall?

Hvor mange ganger har dere tenkt; "Hun bloggeren der lever et perfekt liv!". Hvor mange ganger har dere tenkt akkurat det om meg som blogger? Selv tenker jeg det ofte om andre bloggere, så det overrakser meg ikke om mange har det inntrykket av meg.

"Du er så flink", "Du er så pen", "Du lever et perfekt liv" - kommentarer jeg ofte får!

Jeg er fullt klar over at det antageligvis er 13 år gamle jenter som tror dette, men dere skal vite at sånn er det ikke. Jeg vil ikke fremstå som en smilende og glad jente til en hver tid, som er kjempeflink på skolen, alltid ser pen ut og alltid gjør det rette - for det er/gjør jeg ikke. Som jeg nettopp skrev i et innlegg, er det menneskelig å ha dårlige dager - selv hvor godt man i grunn har det. Hele helga har jeg vært skikkelig nedpå, og det er fordi jeg føler meg skikkelig dum. Jeg prioriterer helt feil! Jeg har det jo kjempebra, men all motivasjonen er borte. Alt er et ork for tiden!

Tenker spesielt på skolen og trening. De to tingene som betyr mest, og er viktigst! Jeg vet mange er skoleleie, men jeg tar helt kaka! Fraværet mitt er så stort at om jeg hadde postet det her på bloggen, hadde samtlige av dere fått hakeslep! Det er ikke en god følelse å legge seg om kvelden å tenke på at man ikke har fått gjort noe fornuftig ut av dagen. Om ikke jeg tar meg sammen NÅ har jeg ingen sjangs til å bestå til våren. Lærerne mine og foreldrene mine sier at toget snart er gått, og det har jeg endelig innsett at de har helt rett i. Læreren min sa til og med: "Om du hadde lagt like mye tid i skolen som du gjør i bloggen, hadde du bare hatt 5'ere". De ordene brant seg fast i hodet mitt. Det er jo sant, jeg prioriterer både bloggen, treningen og venner før skolen. Jeg føler meg skikkelig dum!

Nå for eksempel burde jeg ha gjort skoleoppgaver som læreren min veldig ønsket at jeg skulle ha gjort i vinterferien, men hva gjør jeg? Blogger.

Sorry for ingen bilder, verken humøret eller trynet mitt er klar for noe photoshoot nå. Håper på en bedre dag i morgen :) Skal legge meg TIDLIG så jeg kommer meg opp på skolen, og det resulterer som regel i en bra dag med god samvittighet!

Først og fremst synes jeg alle skal lese dette innlegget til Julia. Som om jeg skulle skrevet/sagt det selv! Husk og hør sangen hun har postet også, den var helt nydelig! 

Skal ikke si så mye, for da kunne jeg like godt bare kopiert teksten til Julia, og det er ikke noe vits. Som hun sier kan ofte hver minste filleting bli gjort om til et verdensproblem i våre bortskjemte hoder. Vi alle har selvfølgelig dårlige dager, det er menneskelig, og lov. Det skal være lov til synes synd på seg selv for små ting i blandt, men hver minste ting skal ikke la oss knekke sammen, og tro at verden faller ned i hodet på oss. 

Selv har jeg grunn til å være litt lei meg til tider, med tanke på mine biologiske foreldre. Jeg har to valg - legge meg ned å sørge, stenge alt og alle ute, tenke alt for mye, og synes synd på meg selv. Eller velge alternativ to - kan løfte hodet, se fremover, tenke på hvor mye hell i uhell jeg har hatt, tenke at jeg hadde en mamma og pappa som var veldig glad i meg, og som ønsker at jeg skal være lykkelig og glad. Jeg velger det siste! 
Jeg tror helt klart at vi fleste her i Norge kan velge vår egen lykke.

Mange maser om at jeg skal fortelle om bosituasjonen min, om jeg bor i fosterhjem, hvorfor, om jeg bor med mine biologiske søsken, hvorfor jeg ikke bor med mine biologiske foreldre - ja, spørmålene er mange, og det skjønner jeg godt. 

Jo, jeg bor i fosterhjem, sammen med min fosterlillebror som blir 14 år om noen uker. Har bodd her siden jeg var åtte år, altså halve livet mitt. Fosterfamilien er de jeg kaller familien min, på lik linje som mine biologiske søsken. Så når jeg snakker om familie, søsken eller foreldre her på bloggen, kan det være både fosterfamilien min og mine biologiske søsken det er snakk om. 

Da jeg var syv år gammel døde en av de viktigste personene i livet mitt - mammaen min. Så jeg og mine tre søsken måtte flytte på barnehjem hvor vi bodde rundt ett år, før barnevernet fant forskjellige fosterfamilier til oss fire. Jeg var så heldig at jeg kom til den beste fosterfamilien jeg noen gang kunne tenke meg. De er virkelig glade i meg, og det har jeg skjønt ettersom de har holdt ut med meg i alle disse år, uansett hvor mye tull jeg har funnet på. Hvorfor vi ikke flyttet til pappa var fordi han ikke var i stand til å ta vare på alle oss, men vi besøkte han ofte. 
Mammaen min, Kristine het hun ♥ Veldig utydelig bilde, kan sikkert vise dere et bedre en dag.  

Jeg har tre helsøsken (biologisk), og det er Karen, Raade og Jordild. Også har jeg fem halvsøsken, og tre fostersøsken. Fostersøskene mine heter Marlene, Bernt-Halvor og Tommi. Fosterforeldrene mine kaller jeg ikke mamma og pappa, men navnene deres. Grunnen er kanskje at jeg fortsatt var i sorg over mamma da jeg flyttet til fosterfamilien min, og da føltes det rart å kalle noen andre for mamma. Og pappaen min levde fortsatt da, så da hadde jeg jo en pappa. 

Pappa fikk kreft for kanskje fire år siden, og november 2008 tapte han kampen. Noe jeg aldri hadde trodd ville skje. Det kom så uventet, selv om det var ganske åpenbart at det gikk mot slutten. Men jeg ville aldri tro det. Pappa var helten min, han beskyttet meg alltid, fikk meg alltid til å føle at jeg var favoritt ungen hannes (akkurat som han fikk de andre til å føle det samme), han sang for meg, spilte gitar, klemte meg hele tiden, gråt litt da han sa ha det til oss når vi dro fra han, han hadde så snille øyne og var den beste, rett og slett. 

Men det som er så fint er at jeg aldri kommer til å glemme stemmen til pappa. For en del år siden skjønner dere, var pappa musiker og låtskriver, og musikken til pappa og Ero (som han spilte med) har jeg på CD og den ligger ute på youtube. Du finner dem på spotify også om dere søker på tobben & Ero, om noen skulle ønske å høre. Pleier ofte å høre på musikken deres. Sånn for å kjenne igjen den herlige stemmen jeg savner så.

Pappaen min til høyre ♥ Hører ofte at jeg er så lik pappa i utseende, så når noen kommenterer at jeg ser ut som en mann, da tenker jeg bare; det er fordi jeg har arvet det flotte utseende til pappa, hehe ♥

Denne sangen liker jeg så godt, teksten er så meningsfull. Ba alltid pappa om å synge denne, måtte nesten tvinge han siden han var så dritt lei den, hehe.

Men som dere kanskje har fått inntrykk av gjennom bloggen, så har jeg det veldig bra den dag i dag. Alt dette har formet meg til den personen jeg er

Blææ, jeg spyr av facebook i dag! Alle Happy valentine hilsningene, klissete bilder, hjerter og love everywhere - blir små kvalm. Men helt innerst inne blir jeg faktisk sjalu, hehe. I alle år (høres ut som jeg er en gammel dame) har jeg klart og overbevisst meg selv om at singellivet er så mye bedre enn å ha kjæreste. Tenkte at da kunne jeg feste, flørte med hvem jeg ville, leve livet og kun tenke på meg selv - og har trivdes veldig godt med det.

Men nå som jeg føler jeg har rast fra meg litt og levd singellivet fullt ut, har tankene begynt å snu. Kunne godt hatt kjæreste NÅ, men så lett er det nok ikke når man er så kresen og pirkete som jeg er. Jeg har det der med å sette alt for høye krav - klarer alltid å finne feile kvaliteter hos gutter. I tillegg har jeg vanskelig for å binde meg til brødskallene, får litt anfall hvis/når det blir følelser og kliss i bildet, og da har jeg alltid trekt meg unna. Men jeg tror det er viktig å være litt kresen, så kommer nok drømmeprinsen tidsnok. Jeg tar det helt kok rolig, prøver i allefall :-) 

Nå som jeg er singel må jeg jo bare leite etter fordeler ved å være det, så fant disse små teite fordelene på femelle.no.

FORDELER VED Å VÆRE SINGEL:

1. Du kan ligge tvers over sengen uten å bekymre deg for at noen andre ligger der. Du kan også bruke så mye dyne du bare vil. Du kan ligge på hvilken som helst side av sengen som du selv foretrekker. Så deilig a gitt!

2. Du slipper å tenke på hårveksten. For en luksus!

3. Hvis du vil kan du bruke en rutete, gammel og slitt bestemortruse uten å være redd for å få spydige kommentarer.

4. Du trenger ikke å late som at du liker de idiotiske kameratene hans.

5. Du kan spise akkurat hva du vil, uansett tidspunkt. Har du lyst til å spise pasta tre dager etter hverandre, er det lov. Hvis du vil droppe middagen og kun spise en pose med godteri. Gjør det.

6. Du slipper pinlige og stille familiemiddager.

7. Du kan se hva du vil på tv-en. Tenk at du slipper å se på nå-skal-vi-bygge-biler-program.

8. Du kan flørte med hvem du vil, når du vil.

9. Visste du at undersøkelser viser at man sover dårligere om man sover med noen? Du får en skikkelig god natts søvn ved å være singel.

10. Du slipper å komme med unnskyldninger når du har kastet vekk alle pengene dine på shopping.

I bunn og grunn trenger du kun å bekymre deg for deg selv.

Hoe's over bro's!

Hva mener du er best, singel eller kjæreste?
Hva er planene for kvelden?

Å herre hvor kreative dere er! Har nettopp sittet å lest gjennom alle kommentarene som allerede er kommet i innlegget under. Måtte le litt av noen av, masse herlige forslag!! Må skynde meg å godkjenne kommentarer før det begynner å hope seg opp.

Som foventet, har jeg fått mange skjenneprekner i kommentarfeltet i innlegget fra tidligere i dag. Selvfølgelig vet jeg at snus ikke er noe bra, men hva er egentlig bra? Alt skal liksom være farlig nå til dags, føler jeg. Det er farlig å leve. Man kan vel ikke død av snus, kan man? Kanskje litt teit og unødvendig å legge det ut, men men. Og selvfølgelig oppfordrer jeg ingen til å begynne å snuse. Og ja, jeg vet at jeg kan "påvirke" mange unge jenter. Men vet dere hva? De som liksom skal bli påvirket av at jeg snuser, de er for unge til å være på internett. På nett kan de lese og se absolutt ALT, så hvorfor skal det at jeg snuser ha så mye betydning? Men selvsagt, skulle ønske jeg aldri begynte. Det er kostbart, stygt og jeg får gule tenner. Hvorfor snuser jeg da, jo fordi jeg synes det er digg <3

Haha, ei kommenterte at jeg kanskje nå kunne melde meg på "bloggere med snusvett". Hahaha, likte kommentaren! Skal forresten skrive et innlegg veldig snart om hvilket forhold jeg har til solarium osv. nå som konkurransen er over.




Jo takk, dere trenger ikke si det, jeg vet jeg er prettyyy! Spesielt med snus under leppa.


Charlotte <3 Ja, hun har slettet den gamle bloggen sin, men hun har laget ny nå da. Foreløpig er den hemmelig inn til hun har fått fikset design.




Data nerd. Elsker at jeg har nett igjen <3

For akkurat ett år siden var jeg på klassetur med "De hvite busser", derfor tenkte jeg å skrive litt om det siden jeg vet at det er mange av dere lesere som lurer på mye angående det. Klassen kan velge mellom 5, 8 og 10-dagerstur. Vår klasse valgte 8-dagerstur, så vi var ikke innom Praha, som man er innom hvis man velger 10-dagerstur. Jeg husker ikke ALT detaljert, men alle detaljene tror jeg ikke dere har så stor interesse av å lese om.

Hvem reiste vi med?
Vi reiste sammen med to andre klasser, reiseledere (fire foreldre eller noe fra hver klasse) og reiseguide som var med oss hele veien.

Reiserute:
Siden jeg bor i Tromsø så måtte vi først ta fly her i fra og ned til Oslo. I Oslo stod De hvite busser å ventet på oss (som ironisk nok var blåe, IKKE hvite). Turen gikk deretter til Krakow, så Berlin, så Oslo igjen og til slutt fly hjem igjen til Tromsø. Kort oppsummert. Vi måtte ta to båtturer, en til og en fra. Begge gikk om nettene så vi "sov" på begge. Der var det diskotek begge gangene med masse fulle mennesker, noe vi syntes var svært underholdene.





Shopping:
Råder alle til å shoppe for alle pengene sine i Krakow! Der var det superbillig og masse spennende butikker. Kjøpesenteret "Galleria" burde man ta turen innom. Man bør IKKE shoppe i Berlin, for der var det ikke langt i fra like dyrt som i Norge, bare noen kroner forskjell. Og jeg synes egentlig at butikkene var veldig kjedelige der.





Hvor mye penger bør man ha med?
Tror foreldrene i klassen ble enige om at vi skulle ha med 2000 kroner hver i ukepenger, men de aller fleste tok med seg 3-5 tusen. Vi jenter er kjent for å shoppe mye, så pengene kom godt med. Jeg hadde med meg 4000, tror jeg, og jeg ble FRI.

Romdelingen:
Før vi dro så fikk vi lov til å ønske hvem vi ville dele rom med, og ønskene ble oppfylt så godt som det var mulig. Jeg fikk heldigvis ønskene mine oppfylt, og vi jentene hadde det helt sinnsykt morsomt sammen på rommene!!

Bussturen:
Synes jeg egentlig var utrolig kjedelig. Vi måtte stå opp grytidlig hele tiden for å komme oss videre med bussen, og det var MANGE timer i buss. Vi ble egentlig ganske sure og gretne av det. Bussene var også ganske trange, så man satt oppå en annen hele tiden liksom. Men det var jo selvfølgelig koselig også da, skal ikke skremme dere helt. Jeg klarte med et uhell å slette alle sangene mine på MP3 med en gang jeg kom inn i bussen, så jeg var uten musikk hele veien, noe som var dritsurt. DET ER LURT Å HA MED SEG MUSIKK.




Krakow:
Var HELT fantastisk! Alle elsket Krakow, og der var det som sagt superbillig. Hotellet vi bodde på var også kjempe fint, og det lå rett utenfor selve sentrum. Det tok vel maks 10 minutter med taxi å komme seg til sentrum. Taxien var også latterlig billig, tror vi betalte 30 kroner for å ta taxi fra hotellet og inn til sentrum. I Krakow ble det masse shopping, så mye at jeg måtte ringe hjem for å be om mere penger. Det var skikkelig trist da vi måtte reise fra Krakow, ALLE ville bli der.

Berlin:
Var vel mer det man kan kalle en turistby, for de som er mer interesserte i å se på forskjellige kjente byggninger. Så om du liker det så er vel det en by for deg, men Berlin var ikke noe for oss 15-år gamle jenter som heller ville shoppe enn å se på byggninger. Og som sagt, det var DYRT der. Hotellet vi sov på var heller ikke noe fint, det så ut som et forlatt internat. Alle ville tilbake til Krakow!

Konsentrasjonsleirene:
Var helt ufattelig. Dere får et helt annet syn på 2. verdenskrig etter å ha sett og "opplevd" det hele. Våte øyne var å se over alt. Den konsentrasjonsleiren som gjorde mest inntrykk på alle var vel kvinneleiren. Dere har virkelig noe å se frem til, det dere lærer der er veldig sterkt!



Ble det noen forandringer i klassen etter turen?
Ja, så absolutt! Vi alle ble en skikkelig sammensveiset gjeng, og vi ble kjent med hverandre på en helt annen måte. Man innså plutselig at "nerden" i klassen tydeligvis ikke var så ukul lengre. Klassemiljøet vårt ble helt fantastisk etter denne turen, og vi har mange minner å se tilbake på.

Ville du dratt på klassetur med De hvite busser igjen?
JA!!! En minnerik tur som aldri vil bli glemt.

Håper dere likte "guiden" min, og om det skulle være noe mer dere lurte på er det bare å spørre :-)

Kommer muligens til å få en del kritikk for at jeg skriver om dette, men jeg vil bare først og fremst understreke at jeg ikke er noe rasist på noen måte. Har absolutt ingenting i mot utlendinger, og har selv flere venner som er utenlandsk. Håper ingen føler seg krenket av dette.

Da jeg var i Oslo i helgen var det èn ting jeg la spesielt godt merke til, og det var som dere sikkert skjønner - alle utlendingene. Det var vel ikke til å unngå å legge merke til hvor mange det var av dem! Jeg som ikke er så ofte i Oslo fikk litt bakoversveis over hvor mange ikke-norske personer jeg møtte på. Er sikker på at halvparten av folkene jeg så var utlendinger, om ikke mer inne på Oslo-city. I følge wikipedia består 25% av Oslo's befolkning av utlendiger, noe som er veldig mye. For meg som bor i Tromsø der hvor det er langt i fra så mange utlendinger, var dette veldig sjokkerende å se.

Skjønner det at mange av de ikke har mulighet for å bo i sitt eget land på grunn av krig og elendigheter, og derfor kommer til rike og "trygge" Norge. Noen av dem jobber for sitt eget levebrød som alle andre "normale" mennesker, mens andre lever av skattepengene våre. Nå skal ikke jeg henge ut innvandrerne fordi noen av de lever på trygd, for det er det flere nordmenn som også gjør. 

Men jeg tenker bare - hvor skal det bli av den norske kulturen til slutt? Norge er som dere vet et fler-kulturelt land, men hvordan vil det utvikle seg da om 20 år fram i tid. Vil vår norske kulturen være helt borte da til slutt?

Ikke hat meg for at jeg lufter tankene mine rundt dette her på bloggen. Har dere kanskje noen tanker og meninger å komme med rundt dette, så del dem gjerne med meg i kommentarfeltet.

Vet ikke hva jeg skal si. Klarer virkelig ikke å sette ord på dette. Når noe kommer så brått er det vanskelig å vite hvordan man skal takle det. Har akkurat rukket å tørke bort tårene, men kjenner de presser på igjen i skrivende stund. Livet er så ufattelig urettferdig noen gang. Man må huske på å nyte hver eneste dag, for man vet aldri når den siste kommer. Den kan komme når som helst, og det har jeg virkelig innsett nå. Noen mener at alt har en mening, men det har jeg vanskelig for å tro. Hva er meningen med at et så uskyldig liv skal gå bort?

Varme tanker går til familien, venner og deg Ingvill. Unner ingen å føle den smerten over hvordan det er å miste noen så nærme, det vet jeg alt om. Til tross for at jeg ikke kjente Lasse så godt, så vet jeg at han var en fantastisk flott gutt, snill, smilende og imøtekommende med alle. Han var godt likt av aboslutt alle, og alle følte seg velkomne hos han, for han tok så godt i mot alle sammen. Jeg hadde virkelig lyst til å bli bedre kjent med han, men nå får jeg aldri sjangsen..
Lasse og Ingvill♥

Hvil i fred Lasse Lorentzen, håper vi ses igjen en dag!

Jeg vet at i dag er det mange som sørger og som har det vondt pågrunn av Regine's bortgang. Jenta som har inspirert tusner av mennesker der ute med sin blogg som handlet om hennes hverdag, sine tanker og sin opplevelse om hvordan det er å leve med diagnosen MDS/AML. Men nå kan hun endelig få hvile i fred.  Vi alle som har fulgt henne gjennom bloggen har nå i det siste skjønt at tiden snart var inne. Men vi som henne, ville ikke tro det. Vi alle håpet på at et mirakel skulle skje. Men i dag klarte ikke kroppen hennes mer, og kroppen sa i fra om at nå var det nok og hun sovnet stille inn. Verden er så utrulig urettferdig og grusom noen ganger.

Hennes historie blir til å bli husket lenge, og jeg vet at hun har satt spor hos mange. Jeg fikk et sjokk i dag da jeg fikk vite at Regine var gått bort og jeg ble veldig lei meg. Men etterhvert så tenkte jeg over at hun har det sikkert bedre nå, uten alle smertene hun har levd med så lenge nå. Men fremdeles, hun var 18 år gammel. Hun hadde hele livet forran seg. Det er så ubeskrivelig urettferdig og trist. Hvis det finnes en Gud, så skjønner ikke jeg hvorfor han lar uskyldige og unge mennesker død fra oss. Hvorfor han lar foreldre død fra barna sine og omvendt. Hvorfor han lar mennesker lide på denne måten. Det er mye jeg lurer på.

Tror Regine er blitt et forbilde for mange. Hun har gitt mange håp. Mange har begynt å åpne øynene og tenke mer over hva livet egentlig handler om. For dere som ikke har fått med seg bloggen hennes, gå inn å les. http://sinober.blogg.no/

I kveld skal jeg tenne et lys for Regine og håper alle andre gjør det og. Mine tanker går til familie og alle de som stod henne nært.


Se så vakker hun er. Regine, sov godt.