Vi klarte det

Jeg føler for å skrive litt. Det kan fort bli litt langt og rotete, men håper dere henger med for det.

Jeg reiste til Den Dominkanske Republikk 7. august i fjor. Tre dager før det flyttet kjæresten min til Trondheim, sammen med en venn, for å studere. Valget ble tatt om å ikke flytte til Trondheim sammen fordi det siste halve året hadde vært ekstremt turbulent. Da hadde vi bodd sammen det siste halve året, og når jeg ser tilbake på det i ettertid, ser jeg at ingen av oss var modne nok for å ta det skrittet. Grunnen for at vi flyttet sammen var hovedsaklig for at jeg ikke hadde noen plass å bo – og selvfølgelig hadde vi og lyst til å ha en plass for oss selv. Vi ble kanskje nærmere hverandre fysisk, men psykisk ble det mer et hat/elsk-forhold.

Begynnelsen av sommeren i fjor solgte kjæresten min leiligheten vi bodde i, han flyttet hjem for sommeren før han skulle flytte til Trondheim, og jeg flyttet inn hos min storebror. På det tidspunktet hadde vi vel egentlig gjort det slutt og prøvde veldig hardt å innstille oss på at sånn måtte det bli.  Vi klarte ikke å behandle hverandre bra, og nå skulle han uansett bo i en annen by for å studere i 3 år. Det var i det øyeblikket det ble avgjort at han skulle flytte uten meg, at jeg bestemte meg for å dra tre måneder til Cabarete. Jeg trengte virkelig en opptur i livet, og vet dere hva? – Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv. Jeg trengte å komme meg langt bort, for jeg var så psykisk ustabil at det bare var et tidsspørsmål før jeg ville få en skikkelig knekk. Det sies at man ikke kan rømme fra hodet og følelsene sine, men det var akkurat det jeg gjorde. Alle bekymringene jeg hadde hjemme i Norge, klarte jeg å legge igjen i det jeg satt meg på flyet. Det var en lettet Tuva som satt på det flyet. Jeg var ikke redd i det hele tatt, bare veldig, veldig klar for å ta vare på meg selv.

Bekymringer, depresjon, følelser og Norge fantes ikke når jeg var i Den Dominkanske Republikk. Nå hadde jeg bare meg selv å tenke på, og jeg klarte endelig å finne overskudd til og stable meg opp på beina igjen. Jeg følte en indre ro og en genuin lykkefølelse som jeg ikke hadde følt på lang, lang tid. Jeg fikk møte så mange fantastiske mennesker, jeg fikk venner for livet, jeg lærte meg å danse som de innfødte (kanskje ikke like bra som dem, men..), jeg fikk oppleve en fascinerende kultur, og jeg fikk se betydningen av FATTIGDOM. Jeg er så lykkelig over at jeg valgte å dra.

Selv om jeg befant meg på andre siden av Atlanterhavet og hadde the time of my life, så hadde jeg fremdeles en person hjemme som jeg hadde følelser for. Selv om det ikke påvirket det fantastiske oppholdet mitt i Cabarete, så var savnet der, for begge to. Vi hadde mye kontakt, og ble enige om at jeg skulle komme og besøke han i Trondheim på hjemturen. Det var sommerfugler i magen til tusen på hjemreisen. Jeg fikk ikke til å sove på flyet, og når jeg da ankom Trondheim hadde jeg vært våken langt over ett døgn. Da jeg så han, knakk jeg helt sammen. Jeg var så sliten, og når alle følelsene kom oppå det hele, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Vi lå bare og holdt rundt hverandre hele natten. Rart, men så trygt og godt.

Jeg var hos han i to uker. Det føltes veldig bra, alt stemte. Ikke bare gjorde oppholdet i Cabarete (og avstanden nå i ettertid) meg til en sterkere person, men det var alfa omega for forholdet vårt. Vi fikk alt på avstand og et veldig nødvendig pusterom. Vi ble to mer selvstendige personer hver for oss, men alikevel var vi begge sikre på om at vi ville holde sammen.

Ingen av oss hadde vel troen på at vi skulle klare og holde sammen, forutsetninge var ikke på vår side. Vi har vokst så mye hver for oss dette året og vi føler oss sterkere enn noensinne, både hver for oss og sammen. I over ti måneder har vi nå hatt avstandsforhold og det er avstanden som har gjort oss mer reflektert og sterk. Førstkommende fredag har jeg min siste arbeidsdag, og da står jeg fritt fram til å kunne flytte til Trondhiem. Endelig skal vi være sammen igjen. Tenk det, vi klarte det!

Flere som har overlevd et avstandsforhold? Vil gjerne høre om deres historier

52 kommentarer
    1. Jeg har vært sammen med kjæresten min i 2 år nå, og vi har hele tiden vært i et avstandsforhold. Det første året var vi på utveksling i USA hvor vi fikk sett hverandre 5 dager i november og 8 dager i mars. Det var utrolig vanskelig, men vi kom oss gjennom det ved hjelp av god kommunikasjon og gjensidig respekt. Når vi kom hjem flyttet vi begge hjem til hver vår by, for å fullføre vgs. Dette har vært mye enklere da vi har sett hverandre omtrent en gang i mnd. Men også dette har vært utfordrende. Nå er heldigvis “ventetiden” over. Til høsten flytter vi til Oslo sammen, og overtar leiligheten nå på mandag. De fleste av vennene våre trodde nok ikke vi kom til å holde sammen, og jeg tror nok enda mange er overrasket over at det har fungert såpass bra som det har. Enkelte dager har det virket helt håpløst og jeg har virkelig ikke skjønt hvordan vi skulle klare så lang tid fra hverandre, men det har ordnet seg g det er jeg utrolig glad for!

    2. Så bra at det går så bra med dere nå!
      Har vært i et avstandsforhold nå i to år, men jeg møter han om akkurat 20 dager og da flytter han til Oslo, da blir det 10 minutters avstand istedet for 100 mil. Det gleder jeg meg veldig til! Så det er mulig å holde sammen selv om avstand er vanskelig, men har man troa og er glade i hverandre kan det funke kjempebra. Vi brukte Skype og FaceTime, som hjalp veldig! Men gleder meg veldig til å møte han igjen <3

    3. Var i avstandsforhold i et år da typen var i forsvaret. Men vi klarte det. Det var mange tider da vi så hverandre så sjeldent, var likefør det raknet, men er veldig glad når vi klarte det. Vært sammen i snart 2 år nå

    4. Jeg bor i bergens mens kjæresten min i Oslo. Vi har hatt avstandsforhold i 5 år , siden jeg var 16 år gammel. Ingen problem 🙂

    5. Så gøy å lese historien din! Det er deilig å vite at man ikke er den eneste 🙂
      Jeg begynte å “date” min nåværende kjæreste samme året han skulle begynne på førstegangstjenesten sin. På den tiden bodde jeg 4 timer unna Bergen og han i Bergen. Han ble plassert i Sjøforsvaret, rettere sagt kystvakten. Det betydde at i et år kom han til å være på en båt i syv uker langt oppe i Barentshavet uten dekning, mot at han hadde 3 uker permisjon av gangen. Selvfølgelig var det vanskelig å gå syv uker å se hverandre i det hele tatt og for ikke snakke om, så vidt snakke sammen. Eneste måten vi fikk kommunisere på var med satelittelefon som er kjempedyrt. Derfor kunne vi bare ringes én-to ganger i uka, og da maks 15-20 min av gangen. Skal sies at jeg kastet bort mange telefonsamtaler ved å bare gråte over hvor mye jeg savnet han. Selvfølgelig ble det lettere og lettere, ettersom tiden gikk. Til tross for at han dro i militæret ble vi offisielt sammen og vi ville gi oss en sjanse, dette også til tross for at jeg på den tiden bodde type 4 timer unna han. Når han kom hjem på permisjon var jeg med han så og si hele permen hans, som gjorde det enklere. Vi levde inni en lyklelig forelsket boble som var like vond å sprekke når han skulle tilbake til millitæret. Men jeg tror at den “ordningen” vi lagde i løpet av året han var vekke gjorde oss sterkere sammen. Han dimmet i desember i fjor, jeg har nå fått meg fast jobb i Bergen og vi bor sammen. Ting har gått fort, men jeg tror at verken meg og han hadde greidd enda mer avstandsforhold etter at han hadde dimmet. Det er kanskje slemt å si, men det at jeg visste at han ikke kom til å være vekke så lenge men at han dimmet ett år senere, gjorde at jeg greidde å holde ut. Idag er vi verdens lykkeligste sammen og jeg er så forelsket. Om en uke drar vi til Stavanger på Topp Gear live show og tre dager senere drar vi til Rhodos, vår andre utenlandsferie sammen. Til høsten begynner vi begge på Høgskolen i Bergen, jeg gleder meg! 🙂

    6. Ååå, gratulerer!
      Ja, jeg har avstandsforhold. Kjæresten min er i Forsvaret hos GSV i kirkenes og har vært borte i et halvt år allerede. Han har veldig mye mindre perm en andre avdelinger i Forsvaret siden det er et av de strengeste stedene, det neste halv året kommer han kun hjem hver andre måned i 6 dager. Jeg bor i Oslo, så det er et godt sykke mellom oss. Men det er utrolig hva man kan klare hvis man virkelig vil!
      Unner deg virkelig dette Tuva og vet akkurat hvordan det er å ha et avstandsforhold (virkelig et forhold å ta vare på når man har kommet seg gjennom så mye som man gjør i et avstandsforhold.

    7. Jeg og kjæresten min møttest da begge hadde vært gjennom ett brudd, han var fra samme sted som meg men jeg visste ikke hvem han var fordi han bodde i bergen med sin tidligere kjærste. Vi ”klikket” egentlig med en gang, men etter den helgen vi møttest måtte han hjem til bergen og jeg ble værende. Siden han hadde familie hvor jeg kommer fra så kom han hjem hver helg og vi møttest titt og ofte. Til slutt ble det oss to, og nå har vi bodd fra hverandre i 1år og 4måneder. Til høsten flytter vi sammen.

    8. Avstandsforhold er noe mange tar for gitt, mange forteller at det ikke kommer til å fungere. Men saken er det kommer an på hvem du selv er og hvem du er sammen med. Han jeg er sammen med nå er et avstandsforhold på 2-3 timer. Jeg har kjent han siden 5 klasse og vi ble sammen i løpet av 10 klasse, men ente ikke så bra på videregående, så vi valgte å gjøre det slutt. 2 år etter når vi begge to ble litt mer modne for et seriøst forhold, fant vi tilbake til hverandre. Nå har vi vært sammen i 7 mnd. Han har da flyttet til Oslo for å forbedre utdanningen sin. Og jeg driver med min der vi kommer fra. Saken er at for meg så er det godt å kunne bruke tid på meg selv og venner. Jeg ser han kun 1 til 2 ganger i uka. Og noen ganger så går det 2-3 uker før vi ser hverandre. Etter min erfaring så er det kjempe godt å kjenne på “savne følelsen/ lengselen”, sånn at man vet at man har følelser for den personen man er sammen med.. Men det som er viktig er at man finner en balanse i forholdet, finne ut hva som må til for å få det til å fungere og div..Jeg synes da dette på en måte er med på å styrke helheten i forholdet. Men det er ikke like enkelt!
      Ville bare si lykketil!

    9. Hyggelig å lese din historie 🙂 Har vært i et avstandsforhold en gang, jeg fra Haugesund og han fra Tromsø. Han studerte sykepleien her i Haugesund, det var slik jeg traff han.. Det sa bare klikk. Aldri opplevd lignende følelser for noen andre i hele mitt liv.. Vi fant raskt ut at vi var ment to be. Han hadde 1 år igjen av sykepleien da jeg traff han. Det beste året i mitt liv. Da han var ferdig flyttet han hjem, men ble enige om at han skulle komme ned her igjen etter litt tid i Tromsø. Månedene gikk, faktisk 1 år, ting kom litt i veien, derfor ble det hele tiden utsatt. Men vi besøkte hverandre så ofte vi kunne. Jeg var vel 4-5 ganger i Tromsø, glemmer aldri den byen. Helt fantastisk nydelig! Elsket naturen, utelivet, folket, nordlyset, midnattsolen, sommeren, vinteren, Jekta(!) haha.. Husker da han skulle vise meg hvor tcmn jobbet på Jekta, så stolt over at jeg hadde sett en “kjendis” haha.. Vi hadde det så bra sammen. Men så gikk tiden, noe måtte skje. Sommeren 2014 var jeg på besøk, faktisk nøyaktig 1 år siden.. Dagen jeg skulle reise var tung. Det som plager meg mest nå, var at vi begge var intetanende om at dette skulle bli siste gangen vi så hverandre, noensinne…. Sommeren gikk, høsten kom. 3 måneder etter vi så hverandre sist, kom sjokket… Han orket ikke avstanden lengre… Og det verste av alt, han dumpet meg på sms…. Jeg ble knust i fillebiter.. Kjenner klumpen i halsen bare jeg skriver om det nå. Det tok lang tid før jeg kom meg opp igjen. Men det merkeligste av alt, jeg elsker han enda. Tenker på han hver dag, opptil flere ganger hver dag… På en måte plager det meg, fordi han var jo så jævla idiot som dumpet meg på den måten… Vi var så barnslige sammen, kunne være oss selv fullt ut, vi koste oss hele tiden. Om vi bare lå inntil hverandre i sengen, eller om vi var på farten i byen, vi koste oss, og vår aller største ønske var å være sammen for resten av livet. Men vi visste jo at vi var fra hver vår kant i Norge, og at det var en utfordring. Han visste fremdeles at vi var ment 2 be, og det er noe jeg tror han tenker enda… Føler det på meg… Det sies at når en person plutselig dukker opp i hodet på en, så betyr det at den personen tenker på deg. Jeg lurer så på hvordan det går med han, for jeg føler på meg at det egentlig ikke går så bra.. Hadde han spurt meg om jeg ville ha forsøkt igjen, hadde jeg uten tvil sagt ja. Vi hadde noe spesielt, så til og med for meg å bo i Tromsø. Jeg skrev faktisk en jobbsøknad til hjemmetjenesten..! men den ble jo aldri sendt… Jeg har vært på dater med andre gutter etter bruddet, men han ligger alltid i tankene. Det plager meg veldig. Forholdet ble avbrutt så brått.. Har mye på hjertet som jeg føler for å si til han, ansikt til ansikt. Men som jeg aldri vil få muligheten til… For jeg vil aldri få muligheten til å se han igjen. Mannen i mitt liv.

    10. bra 😀 glad på deres vegne.
      husk at du har spørsmålsrunde lengre nede på bloggen da! gleder meg til den kommer!

    11. Var i avstandsforhold med kjæresten min det første året vi var sammen før han flyttet til meg for å studere. Nå har vi vært sammen i 4 år, og skal bli samboere i ny by! Avstandsforhold funker fett hvis man går inn for det 🙂

    12. Me and my boyfriend met almost 3 years ago in Norway at the university and none of us are norwegian. He was in the relationship at that time and I was taken as well, so we began as good friends. Then he broke up with his gf, I left my bf, but we still continued as friends. All this time we communicated only via Facebook and skype. And then I was visiting his country in September 2013, asked him whether he wanted to meet with me and we met. We spend only a week together but it was enough to fall in love with each other truly and depply. Then I went to my home country to finish my degree and I finished I got a good job but didn’t have the opportunity to meet again. And only now I got a chance to meet with him again and currently I’m sitting on his sofa;) Yes, it were long long 2 years without seeing each other in person but it made our love even stronger. He is my best friend, my love, my everything, and a few days ago he proposed to me <3.
      Last thing I wanted to say that any relationship, doesn't matter - distant or not, requires hard work, dedication, mutual trust and respect. I wish you everything best, Tuva! You are amazing!
      Sorry if my English is bad;)

    13. Veldig fin historie, glad for at du ville dele den med oss! 🙂
      Supert du er begynnt å bkogge igjen, vi har savnet deg. Husk i bio’en din, står det at du er 19, det må du få rettet 😉 Ha’ en super fin kveld!

    14. Bor over 5000 km unna kjæresten min. Vi har vært sammen i nesten 2 år. Vanskelig men funker underlig nok:)

    15. Åh! Det er så utrolig at dere har klart det 😀 det må føles bra! Du går en spennende tid i møte og jeg er helt sikker på at dere vil klare dere fint!

    16. Jeg kommer opprinnelig fra Arendal men flyttet til Stavanger. Rett etter det fikk jeg kjæreste som bodde hjemme i Arendal. He he, så typisk. Vi bodde fra hverandre et år. men besøkte hverandre ofte. Så til slutt flyttet han til Stavanger. Vi er nå flyttet hjem til Arendal igjen, har vært sammen snart 6 år og venter vårt første barn <3

    17. Jeg har vært sammen med min kjæreste i 3 år, der 1,5 av dem har vært avstandsforhold. Han i oslo, og jeg i trondheim. Da han begynte i førstegangstjenesten. De siste 3 månedene han var i førstegangstjenesten var jeg i india, som betydde tidsforskjell i tillegg. Nå Jobber han i militæret og har en kontrakt på 3 år, og vil forsette etter dette også! Nå bor han også på sørlandet. Så dette avstandsforholdet vil nok bare fortsette i mange år til.. Jeg er så heldig at han kommer hjem ca hver helg nå som han jobber. Det er utrolig godt! Da får vi ganske mye tid sammen, tross avstanden og tilnærmet ingen tid til å snakke sammen når han er på jobb.
      Men elsker man personen nok og virkelig vil det skal funke, så gjør det det! Det har såklart vært vanskelige tider, og flere vil komme, men det er absolutt verdt det! VI har det utrolig bra sammen, så jeg håper det vil forsette slik i lang tid 🙂 Avstandsforhold går bra, så lenge man snakker jevnlig sammen, og bruker tiden til å være sammen når man møtes! Da er det viktig å virkelig være sammen, å sette pris på hverandre, og ikke bare sitte ved siden av hverandre i sofaen med hver sin mobil. Det er også viktig for begge parter å ha noe å gjøre om dagene, det letter på savnet! Til Høsten flytter jeg endelig til trondheim for å studere. Det gleder jeg meg masse til!
      Stå på Tuva! jeg er glad på deres vegne 🙂 Hva skal du gjøre når du flytter til trondheim?

    18. Jeg har vært sammen med kjæresten min i 1 mnd å nån daga bare. Men avstanden klarer vi utrolig bra, vi takler det fullstending bra. Så lenge vi skyper, skriver å snakke sammen mange ganger for dagen så klare vi åss! <3 Hva først sammen men han i 4mnd, før vi bestemte åss å gjøre det slutt pga avstanden, så ringte han mæ mange gang å sa at han angra på det han gjorde, for han va sammen med ei annen jente, ei æ faktisk ikke klarte å respektere, for at det va nåkka med ho som ikke stemte, å æ hadde rett.. Så ble vi sammen igjen, å det er begge utrolig glad for <3
      PS: JEG ER UTROLIG GLAD FOR AT DU HAR BEGYNT Å BLOGGET IGJEN!♥

    19. så fantastisk! Alt funker om man går inn for det:)
      Var selv i avstandsforhold i 2 år og det funket veldig bra! Alltid tungt de første dagene etter vi dro fra hverandre, men kjærligheten overvant alt!. dessverre endte det, mye fordi vi begge var unge og trengte å vokse på egenhånd. alt skjer for en grunn og jeg håper vi finner tilbake til hverandre en gang i fremtiden!
      Lykke til Tuva, du er flott!

    20. Jeg og kjæresten møtte hverandre i forbindelse med utveksling i Røde Kors. Dette utvekslingsåret varte i ett år og vi ble sammen når det hadde gått et halvt år. Tiden vi hadde sammen var kjempe fin og jeg har aldri vært så lykkelig som jeg var da. Tiden gikk og dagen kom hvor han måtte dra hjem. Hjem til Zimbabwe i Afrika. Totalt på andre siden av kloden.. Utrolig trist og jeg husker tiden gikk så sagte. Jeg har aldri vært så ensom i den perioden han ikke var her i Norge! Det gikk seks mnd og han kom hit og var her i 3 mnd. Masse minner ble skapt og jeg plutselig lykkelig igjen. Så kom dagen igjen hvor han måtte dra hjem. Like kanskje mer trist. Vi hadde lært hverandre og kjenne og var både kjærester og bestevenner. Nå har det gått 4 mnd og om en uke drar jeg ned til Cape Town og vi skal kose oss masse! Dagen vil komme når vi må si hade atter en gang men det vil jeg ikke tenke på før den dagen.. Vi har vært sammen i snart 2 år og håper vi klarer oss litt til slik at han kan flytte hit til meg <3 litt kliss hehe

    21. Wow, dette innlegget var akkurat det jeg trengte å lese nå! Går inn i et avstandsforhold til høsten, når jeg drar på folkehøgskole og kjæresten blir igjen her hjemme (avstand på rundt 10 timers kjøring) for å jobbe. Vi har vært sammen i 3,5 år, og jeg kjenner virkelig klumpen i halsen når jeg tenker på den store avstanden som plutselig oppstår til høsten. Han er veldig skeptisk på om det vil fungere, fordi vi er sammen hver eneste dag nesten, og han klarer ikke å se for seg et helt år hvor vi bare møtes noen få ganger. For min del går det bra, fordi jeg kommer til å ha the time of my life på fhs, men for han blir jo livet gørrkjedelig.. Det er klart at det er dritkjipt for begge, men aller verst for han dessverre.. I tillegg frister ikke akkurat tanken på å leve i sølibat et helt år. Men vi må bare prøve, vi elsker hverandre for mye til å gi opp så lett. Jeg håper så inderlig at vi klarer det, og ved å lese innlegget ditt og kommentarene, vet jeg at det kan gå. Så tusen takk for det!

    22. Julianne: Blir veldig glad for å høre at det var til hjelp! Vet du hva, ut ifra hva du skriver så er jeg helt overbevist om at dere vil klare det. Ett år går overraskende fort. Vi mennesker klarer å innstille oss på det meste hvis vi ønsker det nok, selv om det kan være veldig tungt til tider. Masse lykke til! Klem 🙂

    23. Hei 🙂
      Æ ble kjent me kjæresten min når æ gikk å folkehøyskole. Æ bor i Trondheim å han i Tønsberg. Vi ble sammen på den siste skoledagen. Vi har klart oss veldig bra å har dt godt sammen:) avstandsforhold var noe æ ikke hadde tenkt skul funk, mn æ merke at dt går an vist man e så gla i den personen man e sammen me<3
      Veldig bra skreve<3

    24. Jeg er i avstandsforhold nå, å har vært det i 10 måneder.. Kjæresten min bor i tyrkia, å det blir så vanskelig å besøke han hele tiden med tanke på at jeg jobber. Så vi håper at han får visum, sånn at han kan flytte til norge.
      Det er utrolig tungt, men man må bære ha tålmodighet..

    25. Jeg og min kjæreste har vært sammen i to år nå, og alltid hatt avstandsforhold. Skal riktignok sies at avstanden ikke har vært så voldsom stor, men stor nok til å kjenne på savnet de dagene vi ikke var ilag. Første året gikk han skole på hjemplassen min, hvor vi var ilag i ukedagene. I helgene bruke han å dra hjem. Nå, det siste året, har han gått skole 4-5 timer unna meg. Det har vært tøft, men vi har lært oss å prioritere hverandre. Hver helg i ett år har han sittet på bussen i flere timer for å komme å besøke meg. Etter han fikk setfikatet selv, har han kjørt hit. I ukedagene har jeg hatt tid til å prioritere venner, skole og jobb, og i helgene kan vi prioritere hver andre. Det har fungert helt supert, forholdet vårt blir bare sterkere og sterkere for hver dag som går. Nå når sommeren kommer, flytter han hjem til hjemplassen sin som er 1t unna hvor jeg bor, hvor han skal jobbe. Da blir det lite tid sammen, men det går bra. Til høsten skal han ut som lærling, som vil si en måndte hjemme og en måndte borte. Jeg tror det blir fint. Et forhold blir så mye sterkere når to personer får kjenne på savnet samtidig. Om 2 år når lærlingtiden hans er ferdig, og jeg er ferdig med min vidregående opplæring, skal vi flytte sammen, bygge vårt egent og studere. Det tror jeg blir fint, og jeg ser veldig frem til det. Avstand er fantastisk!

    26. Jeg var på ferie i nabofylket i juni i fjor. Og da ble jeg kjent med en kar, 3 dager senere ble vi sammen, og dagen etterpå reise jeg hjem. Vi besøkte hverandre annenhver mnd, og i november når han besøkte meg så ble vi forlovet! Nå har vi funnet ut at i juli skal jeg flytte inn hos han i Nordland(jeg er fra Troms, Skjervøy), og vi begge gleder oss utrolig mye! Så det gjelder bare å være sterk, så vinner kjærligheten over alt! <3 Lykke til sammen, dere fortjener lykke og kjærlighet! 😀

    27. For en herlig historie! Jeg har vært med kjæresten min i snart 4 år, men denne sommeren flytter vi til jver vår plass i landet for å studere i 3-5 år….

    28. Åå, Tuva! Takk for at du skrev dette innlegget! Har vært sammen med kjæresten 2 år til høsten, og han drar i Forsvaret. Gruer meg veldig til å få se han så lite, og hver gang vi snakker om det kommer tårene. Har vært borte fra han 3 uker før, og det føltes som en evighet. Heldigvis får jeg mye å gjøre til høsten med skole og jobb, sånn at tiden går litt fortere til jeg ser han igjen:)

    29. Jeg og kjæresten hadde vært sammen i 2,5 år da han skulle i forsvaret i ett år og jeg begynne første året på universitetet. Nå har han bare to mnd igjen, og ting kunne ikke vært bedre 🙂 Dagen han kommer hjem “for godt” begynner pakkinga før vi flytter inn sammen i studentbolig 🙂 Jeg tror mange frykter avstandsforhold fordi man ikke hører nok solskinnshistorier. Man hører bare om de som ikke klarer å kommunisere med hverandre, og respektere hverandre nok til å si fra dersom det er noe en ønsker mer/mindre av (feks. at ene parten ikke tar like mye inititativ). Mye utroskap osv som man leser i artikler som jeg tror skremmer folk. Går du inn for det med rett innstilling, så ser jeg ikke hva problemet med avstand er 🙂

    30. Dette innlegget passet braaa! Jeg og min kjæreste har vært sammen i 3år nå og neste år flytter han til trondheim og skal studere i 5år.. Og jeg skal være her hjemme i stavanger.. Og det er flerre timer opp og det blir ikke mye å se til hverandre.. Gruer meg skikkelig mye.. Har du noen tips eller noe som kan motivere meg til å klare dette fint? Er så utrolig redd for at det ikke skal fungere..

    31. Åå herlig innlegg!! Dette er jeg helt sikker på kom godt med til mange mange der ute! Du virker så utrolig flott Tuva!

    32. Dette innlegget var akkurat det jeg trengte å lese nå. Tusen takk!
      Jeg er foresten så glad på dine vegne, som fikk det til å fungere <3

    33. Dette innlegget var fantastisk! Jeg har en kjæreste som jobber i militæret som er hjemme hver syvende uke, og da er det kanskje bare en helg. Han har kontrakt til januar 2017, men han vil gjerne signere 3 år til. Dette er noe som er veldig vanskelig, for jeg begynner å bli lei av å bare gå her hjemme og vente, og vurderer og kanskje studere i utlandet ett år, men er så redd for at det kanskje vil ødelegge alt. Så når jeg leser dette og hvor godt dere klarte dere, så gir det meg motivasjon og mot til og kanskje søke utveksling neste år! Håper dere har det bra 🙂

    34. Åh, for en fantastisk historie og det var fantastisk å lese igjennom! Jeg har vært sammen med min kjære i 4 år, men vi har aldri hatt noe avstandsforhold i og med at vi bor i samme by, men jeg er sikker på at vi hadde klart det om vi skulle ha hatt det 🙂

    35. Jeg og kjæresten min har vert sammen i 1,5 år og til høsten skal han i forsvaret i Nord-Norge og jeg skal studere i Bergen. Kan du skrive et innlegg med tips til hvordan man skal klare å holde sammen?

    36. Eg har vert i et avstandsforhold sia dag en (vert sammen i snart 2 år), han jobba turnus 2 uke på og 2 uke av menst han var lærling. Etter det flytta han til Ålesund på fagskole, som er 8-9 tima herfra! Men har gått overaskande bra!, har vert nåken tårevåte daga (maaaangen), og føler egentlig det har blitt verre og verre etter lengre vi er sammen! Har alltid hatt et håp om at det blir lettere etterkvert, men der tok eg feil, hehe 🙂 Han har et år igjen på fagskole og deretter begynne i jobb (turnus der og, 1 mnd på og 1 mnd av, eller 2 uke på og 2 uke av osv.!) og sia han utdanna seg til å jobbe på båt så kommer vi nok alltid til å vere i et avstandsforhold! Neste år er eg ferdig som lærling her eg kommer fra, så da flytter vi til Florø sammen og skal flytte sammen om alt går etter planen! Mitt syn på avstandsforhold er; det er nåke av det verste å ikkje få vere med den personen du elska kvar dag, men det er virklig verdt det når vi først er i lag! Føla avstanden gjør oss sterkere, bevisa at vi kan greie det utrulige for vi blir så sterke.

    37. I 5 mnd nå så har jeg vært på New Zealand, mens kjæresten har vært i Norge.
      Vi begge er i fra samme sted i Norge, men jeg studere to timer unna så i utgangspunktet har vi et avstandsforhold fra begynnelsen. Men, det er absolutt ingenting i forhold til 2 døgns reisetid og en tidsforskjell på 10 timer.. Jeg gleder meg til å komme hjem nå, men er litt tungt å tenke på at jeg flytter igjen om litt for å fullføre bacheloren min. Det som har hjulpet oss er å kunne snakke med hverandre om ting hvis noe skulle dukke opp, snakke ut med en gang i stedet for at den ene skal gå rundt å plages av noe. Og vi begge har gått inn for at forholdet skal fungere og da blir det med en gang mye bedre. Skal ikke si det at det ikke har vært tungt, det har det. Men nå er det bare 3 uker til jeg er hjemme igjen og vi har klart oss veldig bra. Spørsmålet jeg sitter med nå er hvordan jeg reagerer når jeg ser han igjen 🙂

    38. Tusen takk Tuva, denne trengte jeg! Går inn i ett avstandsforhold i august, da typen drar på folkehøyskole 13 timer unna meg, og jeg skal fullføre mitt siste år på videregående…Får se han 3 ganger på ett år, usikker på om det fungerer, men håper og vil prøve. Har bare lest skrekk og -gru historier, så dette var positivt å lese. Gratulerer!

    39. Håper alle som har lest innlegget ditt angående avstandsforhold, begynner å verdsette hvor bra man faktisk har det i et forhold der man kan se hverandre når man vil! <3 Dessuten, så er avstandsforhold verdt det om det er ekte kjærlighet!

    40. Ble sammen med verdens kjekkeste, smarteste og morsomste gutt. Virkelig. For 6 måneder, det beste som har hendt meg. Kan ikke se for meg en framtid uten han.
      Men før vi ble sammen, hadde han bestemt seg for utveksling fra NTNU, til et prestisje college i England. Jeg blir igjen i Trondheim og studerer.
      Han drar i september.
      Gråter i blant. Til og med forran han har jeg brutt ned i frykt for året som kommer.
      Skriv gjerne mer om det. Med tips.
      Selv om vi begge er enig om at det skal gå kjempe bra.
      Har noen tips på hvordan vi har forberedt oss hitil:
      Vi tenker å sette oss ned å komme med “regler”, som vil gjøre ting lettere. Foreløpig er det dette vi har kommet fram til:(Veldig viktig med retningslinjer)
      1) Alltid vite når vi ser hverandre neste gang.
      Da har man alltid noe å glede seg til. Jeg skal bestille Londonturer over hele året, så vi får en slags trygghet om at begge er dedikerte på at det skal fungere.
      2) snakke sammen hver dag
      En kjæreste skal jo alltid være der for deg. Å høre fra hverandre hver dag, er utrolig viktig. Man har alltids en frykt om at man skal “glemme hverandre”, og “glemme forholdet” osv. Pluss, skriver en i forholdet til den andre, og får ikke svar, blir det uggen stemning med en gang. Og uggen stemning MÅ UNNGÅS, fordi man ikke er der med hverandre, er det vanskeligere å “ordne ting opp”, og man kan gå lengre perioder sur som tærer på forholdet.
      3) Bruke tiden sammen så godt som mulig
      4) Minne hverandre på at alt vil gå bra, og gi hverandre komplimenter/glade/fine meldinger OFTE. Fordi man ikke ser hverandre og kan si det høyt må der bli på meldingsform.
      5) Blir du redd/sjalu eller noe, RING HAN/HUN
      ikke gå rundt og vær redd for at typen/dama har funnet en annen, mens du ikke er der. Ofte har man frykt for dette (snakker spesielt for megselv, han en irriterende kjekk type som jeg vet damer vil prøve seg på, og det er en jævlig tanke). Men det som hjelper da er å snakke. Ikke meldinger. De kan virke fylte med sjalu, og at du ikke stoler på han/hun. Dette handler ikken om tillit. Du kan ha all tillit i verden, men elsker du en person høyt nok, vil det alltid finnes en frykt for å miste det god man har.
      En til tips:
      Snakk åpent om det. Gråt litt sammen. Kom med regler/retningerlinjer på hvordan dere skal løse dette. Vær åpen om fryktene deres. Og fortell hva du føler. Da føles alt mye lettere. Og du vet hvor du har den andre personen. Det gir en trygghet.
      Selv om jeg virkelig virkelig gruer meg. Klarer meg såvidt en dag uten nå. Plis skriv et innlegg med flere tips og råd. Tar alt jeg får.
      Skriv gjerne litt om historier/kommentarer hvor det ender bra. Som regel fokuserer man på de negative historiene om avstandsforhold. Men det er de positive som gir trygghet. De som bodde fra hverandre i 7 år og gifta seg det 8 året når de flyttet sammen.
      Og skriv gjerne om hvordan man takler andre mennesker
      Når jeg sier typen flytter vekk, kommer ofte mennesker med “Hva skjer med dere da?”.
      Som om jeg må beskytte/argumentere for hvordan vi skal klare oss.
      Som om det sier seg selv det vil gå til helvette.
      disse kommentarene er ofte der jævligste. Like før jeg skriker neste personen som
      Skriver dette, i trynet.
      Vel, første gang jeg kommenterer en blogg. Sånn er det når man har mye på hjertet. Takk for meg <3333333
      Håper du ser kommentaren(haha og at dette innlegget ikke er waste av energi)

    41. Jeg har vært sammen med kjæresten min siden oktober 2013, og nå til høsten skal jeg mest sannsynlig flytte til Budapest for å studere. Kjæresten min ser utrolig mørkt på å faktisk være i et avstandsforhold, noe jeg kjenner gjør meg helt grusomt usikker. Jeg føler liksom at vi kun har sommeren sammen, før jeg flytter. Det er kjempetrist, fordi jeg er ufattelig glad i han. Har du noen tips som kan funke for å få et avstandsforhold til å virkelig funke? Det er ikke snakk om kun ett år liksom, her kjører vi på med veterinær-utdanning på hele 5,5år…

    42. Hei! Jeg har ikke Vært sammen med kjæresten min mer ennår 9 måneder. Vi har alltid bodd langt unna hverandre. Han bor på Sørlandet og jeg bor i Oslo, så det er 4-5 timer tog tur. Det går egentlig veldig bra, å vi klarer å se hverandre nesten hver helg. Men jeg merker når jeg ikke får sett han en helg, så er det vanskelig.

    43. Ååå – så hyggelig å lese!
      Ja, min kjæreste og jeg hadde avstandsforhold i 1 år før vi flyttet sammen. Det var utrolig hardt til tider – men vi kom oss gjennom det! Nå har vi vært sammen i 5 år 🙂

    44. Hei!
      Jeg og kjæresten min har vært sammen i 2 og et halvt år, og i går reiste han til Elverum for å være 1 år i militæret. Til høsten skal jeg studere 3 mnd i Australia, og i mai skal jeg én mnd til Spania for å studere spansk. De fleste av vennene mine reiser også for å studere, så jeg er veldig redd for å bli ensom når jeg er hjemme i Stavanger. Allikevel har jeg troen på at det skal gå bra 🙂 Jeg krysser bare fingrene for at vi ender opp med å studere samme plass neste år.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg