Noen lurer (kanskje) på hvordan det gikk på eksamen min? Ja, den historie-eksamen jeg hadde 18. april som jeg var så uhyre stresset over. Det vil jeg gjerne fortelle dere nå! Noen blogger om operasjoner annenhver måned, og så kommer jeg her og bare heeei takk for sist, jeg har bare hatt eksamen jeg.
Om jeg skal fortelle dere om en av mine største usikkerheter i livet, så er det skole. Derfor betydde denne eksamenen alt for meg. Faktisk så tror jeg utfallet av den var avgjørende for hvordan min vei videre mot en utdannelse ville gått. Jeg har så utrolig lite selvtillit når det kommer til prestasjon i forbindelse med skole og karakterer. Har følt meg totalt mislykket og udugelig, som ikke har klart å fullføre videregående en gang. “Som alle andre”. Livet mitt har ikke vært så jævla enkelt bestandig, og det førte blant annet til at jeg mistet helt grepet på ungdomsskolen. Med store hull i flere fag sier det seg selv at videregående ble alt annet enn enkelt, for det er ikke lett å hente seg inn når livet svinger så kraftig oppi det hele. To 4´ere var jeg heldig å få på vitnemålet, noen 3´ere og resten stryk. Hvor faen skal man begynne da, liksom? I løpet av de 4 årene jeg gikk på videregående fikk jeg aldri en karakter høyere enn 4, så hvordan skulle jeg klare det på egenhånd som privatist? I dag må man faktisk ha bortimot 5 i snitt for å bli politi eller sykepleier, som er det eneste jeg ser for meg at jeg kan utdanne meg til. Troen på meg selv var lik null da jeg kontaktet Sonans i desember i fjor.
Jeg har ikke kjent min egen kropp gjennom eksamensperioden. Kroppen har bare gått på autopilot, og den har ikke kjent eller gitt signaler om sultfølelse. Det resulterte i at jeg gikk ned 3 kg, mistet type 1 kg med muskler på en uke (ja det stemmer, har tatt kroppsscanning) og hjernecellene mine har aldri jobbet så hardt for noe før, noen sinne. Historie er det eneste som har florert rundt i topplokket, jeg har vært så oppslukt at jeg til og med har drømt om historie-eksamen sikkert førti ganger. Likevel var jeg PISSnervøs under selve eksamenen. Så nervøs at sensor faktisk trodde at jeg skulle begynne og grine. “Det hadde vært litt ubehagelig for oss alle”, sa hun. Eh ja.. Sier du det! Gråt heldigvis ikke under presentasjonen, men når jeg fikk karakteren, da gråt jeg.
For majoriteten er ikke videregående og èn eksamen så vanskelig eller big deal. Men så vet jeg samtidig at det er mange som sitter i samme båt som meg, og om dette kan gi inspirasjon til deg som kjenner deg igjen, så er det verdt det å berette om mine svakheter. Andre bruker èn uke på å lære seg det samme som jeg må bruke to uker på å lære meg – jeg har virkelig måtte jobbe hardt for karakteren jeg fikk. I skolesammenheng, har jeg aldri noen sinne før vært så stolt over meg selv som nå. Såå la oss endelig komme til poenget.. Hvordan gikk det på eksamenen min?
Jeg fikk faen meg 5! FEM!!! I fuckings historie. Muntlig!!! Selvtilliten min trengte sårt den karakteren.
