Hei!

Nå skal jeg fortelle om en ganske ubehagelig og ekkel hendelse fra lørdagen.. Jeg har hatt fullstendig nerver siden da, nervene avtok først i går. Att på til er jeg nå blitt syk, formen er helt crap! Men akkurat det er ikke så farlig.

Uansett, på lørdag dro jeg og Lisen på et vorsspiel som en venninne av meg inviterte oss til. Utenom venninnen min og et par andre bekjente, kjente vi ikke til resten av folka på vorset. Det er noe jeg alltid bare synes er gøy, jeg elsker å bli kjent med nye folk! Vi ankom vorset i 20-tiden, og på forhånd hadde vi drukket 2-3 rolige glass vin over flere timer mens vi sminket og ordnet oss. Så vi var med andre ord nok så edrue! 

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

På vorset fikk vi servert to drinker. Eller, det er nå i hvert fall de to drinkene jeg husker.. Etter ca. klokken 22 husker jeg ingenting! Usikker på om klokka ble 22 en gang før det svartnet for meg, men i følge Lisen var det rundt da hun også blacket ut. Pussig, eller!? Timene mellom vorset og til jeg våknet dagen etter uten jakken min, er enda et mysterium. Jeg kan ikke huske å ha entret utestedet en gang, men det kunne mystoryen min fortelle meg. – Og et par andre som tydeligvis traff på meg, og skrev noe som “hei, takk for i går” på messenger dagen etter. 

Jeg har gått på en smell tidligere med alkohol opp gjennom årene, men aldri har det hendt at minnet har totalt svartnet. Har alltid en viss kontroll, og kommer meg alltid “trygt” i seng! Lisen er helt overbevist om at vi har fått noe i drinkene våre, for aldri før har hun opplevd å ha vært i lignende tilstand etter så “lite” alkohol. – Ikke jeg heller, for så vidt! Blackout på 3 glass vin + 2 drinker fra kl. 14 på formiddagen til kl. 22 på kvelden? Makes no sense! Venninnen min som inviterte oss opplevde det samme, og hun tok blodprøve på mandagen. Venter spent på resultatet!

Uff, nei! En aldri så liten wake up call dette, ja…

Konklusjonen er vel som kjent; aldri ta i mot drikke fra fremmede? 

HEI ♥ Jeg har nå bodd sammen med Tuva i et halvt år, og tenkte det ville vært moro for dere lesere å få litt inside information! They say time flyes when you are having fun. JA, vi har det utrolig morsomt når vi er med hverandre, og henger sammen typ hele tiden. Jeg trodde den mellomste storesøsteren min var den eneste som kunne gå meg så mye på nervene at jeg har lyst til å rive av henne håret, men nei, Tuva kan også det. Haha. Noen minutter senere prater vi om noe helt annet og ler sammen, som om utblåsningen aldri fant sted. 

♥ Tuva er helt eleendig til å svare på meldinger, det er så ille at jeg har vurdert å slutte å være venn med henne noen ganger.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

♥ Tuva setter fra seg ett vannglass på kjøkkenet, ett i den ene stuen, og ett i den andre stuen.
Likevel tar hun et nytt glass neste gang hun skal ha noe å drikke……..

♥ Hun ser ikke på film. Hun mister konsentrasjonen etter bare noen minutter. Og jeg hater å se film sammen med folk som sitter på mobilen.

♥ Jeg planla julegaven hennes lenge, og gledet meg skikkelig til å gi henne den. Og har ennå ikke fått noen julegave tilbake…. 

♥ Tuva er helt ubrukelig treg. Vi kommer alltid i siste liten når vi skal noe sammen. Håpløst.

♥ Tuva stjeler alltid godteri hos meg. Men kjøper det nesten aldri selv.

♥ Tuva spiser hele tiden. Om hun ikke spiser, så tenker hun på mat. 

♥ Tuva er den mest ubesluttsomme personen jeg noensinne har møtt. Og kan dermed ALDRI planlegge noe mer enn en time frem i tid.

♥ Tuva liker ikke nærkontakt, og nekter å gi meg sofakos på søndager..

♥ Tuva klager over hvor mye hun har vasket, når hun har vasket leiligheten; som vi også vasker akkurat like ofte som henne. haha.

♥ Tuva trekker ut stikkontakten til panelovnen for å lade telefonen, og setter den ikke inn igjen når hun er ferdig å lade….

♥ Tuva er som en lukket bok, og slipper meg liksom ikke helt innpå. Hun åpner seg mye mer for dere lesere enn for meg. Men det er greit, jeg tror hun vet at jeg er her når hun er klar for det. Vi kommuniserer liksom litt uten ord av og til.

♥ Tuva stiller virkelig opp når jeg trenger en venn, og når jeg ikke gjør det. Hvis hun er på kjøkkenet er jeg der, og hvis jeg er i stuen er hun der, thats love.

Jeg lider av OCD og er en grusomt slitsom person å bo sammen med. Så takk for at du holder ut med meg vennen ♥ Jeg digger å bo med deg!!

XOXO, [email protected]

Hvor kul er jeg hvis jeg tar dette som profilbildet på Facebook? Haha, fyyyyy

Jeg vil fortelle dere noe. I dag hadde jeg en psykologtime!

Min første psykologtime siden ungdomsskolen, da barnevernet “sendte” meg på psykologtimer på BUP for å snakke med en teit dame. Den gang hadde jeg ikke lyst til å ta i mot “hjelp”, jeg var ikke åpen for det så det ble ikke mange gangene jeg gikk dit. Jeg husker egentlig veldig lite av det. Eneste positive jeg så med disse såkalte psykologtimene, var at jeg fikk gyldig fravær fra skolen. Yeii! Så moden og klar var jeg, for jeg trengte vel faen ikke noe “hjelp”. 

I dag derimot, som et litt mer voksent og litt mer reflektert menneske, har jeg innsett et par ting. Å gå til psykolog betyr ikke at man er “hjerneskadet”, annerledes, teit, problembarn, psykisk ustabil og så videre. Det betyr bare at du trenger litt hjelp til å sortere tankene dine. Det er ikke flaut å si at man velger å ta i mot hjelp! Jævlig kult faktisk, er det! Fordi det krever så utrolig mye av deg. Det krever masse refleksjon, mot og styrke å ta det steget. Å la et annet menneske komme innpå de innerste følelsene dine og “tråkke” på privatlivet ditt, er som å rive av skorpen på et gammelt sår, igjen og igjen og igjen. Vondt gjør det, men det såret vil aldri gro pent uansett før du har fått renset bort bakteriene. 

Min første psykologtime var faktisk ganske hyggelig. Litt slitsom også så klart, men kjenner meg ganske “klar” for dette nå. Jeg skal ikke tilbake til hun (fordi dette var kun en enkelt time i forbindelse med “noe”, haha), men likevel ble jeg motivert for å finne en god psykolog som kan hjelpe meg å sortere hodet litt. 

De fleste blogger er dandert med juleprat, bilder av glitrende, flotte juletrær, julebakst og masse juleglede i disse dager. Det er veldig koselig! På bloggen min er det ikke så mye prat om julen. Entusiasmen og gleden rundt julehøytiden er for meg veldig, veldig delt. Gleder meg selvfølgelig enormt mye til å komme hjem til jul, faktisk har jeg aldri gledet meg så mye som i år. Få vært sammen med mange av de jeg elsker over alt i verden, og å skape nye, fine minner. Likevel knyter det seg godt i magen min.. MEN! Herregud så heldig jeg er som har en familie å feire jul sammen med ♥ Har du tenkt over hvor heldig du er, for at du har det? Det er ingen selvfølgelighet, og derfor håper jeg inderlig at alle dere har det(?). 

IKKE ALLE GLEDER SEG TIL JUL! 
 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Tror det er flere enn vi kan tørre og tenke oss, bare i Norge, som er blant dem. Julen skal være en fin tid fylt med kjærlighet, et stappfullt kjøleskap med deilig julemat, hele familien samlet og gaver under juletreet. Slik er ikke realiteten for alle! Og det kan være mange ulike årsaker til det. Jeg kjenner til og med noen, og de står meg ekstremt nær. Vi er av samme kjøtt og blod, og det dreper meg innvendig å vite at de ikke vil få en like fin julaften som meg. Kan kjenne på en slags dårlig samvittighet, for hvorfor skal jeg være så heldig? Derfor kan jeg ikke si at jeg genuint hopper av juleglede, til tross for at min egen julaften vil bli superfin! Det vet jeg allerede nå, at den blir. 

Høytiden setter i gang mange følelser hos meg. Merker at jeg reflekterer over det mer for hvert år som går, jo eldre jeg blir. Akkurat som at følelsesregisteret mitt har eksplodert de siste årene, jeg tyr til tårene av den minste filleting. Det mangler flere mennesker som jeg skulle ønske at jeg kunne feire jul med. I hjertet mitt har jeg to store hull, som selvfølgelig alltid er der – jul, påske, eller ikke. Men spesielt i julen føler jeg ekstra på det, og det vet jeg mange kan kjenne seg igjen i! Dessverre.. ♥

Ikke meningen å være en julepessimist, men var litt i det sentimentale hjørnet her på morningen! Vil tro at kanskje flere av mine lesere kan relatere seg til noen av mine følelser rundt julen, og da er det litt godt å vite at man er flere ♥

Hei, kjære lesere ♥

Deilig med helg! Men helg er blitt for meg litt stressende. Hvorfor? Jo, faktisk fordi jeg føler et lite press, eller nærmere en trang, til å dra ut på byen og drikke meg full hver lørdag! Tror flere kan kjenne seg igjen i det? Men et press fra hvem, egentlig..? Utenfra, men kanskje aller mest fra meg selv. Hodet mitt forteller meg at jeg er en gørrkjedelig person om jeg ikke drar ut og har det gøy, hallo det er jo lørdag! Hvor latterlig feil er ikke det? Jeg liker ikke dette mønsteret jeg er kommet inn i, for sånn egentlig, blir jeg utrolig ustabil mentalt av å drive hardt på å drikke og “kaste bort” verdifull tid. Føler meg sykt mislykket når jeg ikke får gjort en damn shit produktivt hver helg – hele lørdagen går bort til forberedelser, og søndagen orker jeg ikke snakke om en gang for den kunne like gjerne ikke eksistert. Bruker også ganske mye lengre tid på å bygge meg opp igjen etter lørdagen, enn hva jeg liker å tro at jeg må. Både mentalt og treningsmessig! 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Alkohol er egentlig veldig hyggelig og veldig gøy, og som dere vet, sier jeg sjeldent nei til en shot! Jeg liker å være der det skjer, men det skjer jo faktisk ikke noe kult HVER helg. Hehe. Å drive og dra på byen hver bidige lørdag er først og fremst utrolig bortkastet TID og energi – og det er heller virkelig ikke verdt alle pengene som flyger vekk på polet, i taxi, på x antall shots/drinker på utestedet, eller nattmaten som jeg alltid MÅ ha… Dere vet regnestykket!! Penger er èn ting, personlig føler jeg også at alkoholen ofte kan overskygge og ødelegge for andre ting i livet mitt som er litt viktigere. Jeg klarer for eksempel ikke å henge med på skolen i høyt nok tempo, når helgene bare går bort til fyll, fjas og hangover. Nok søvn og blogg blir også sterkt nedprioritert i helgene, merker jeg! 

Nei, denne frøkna skal redusere alkoholinntaket heretter!! Helt okey å ta seg et glass eller to med rødvin, det skal jeg til og med gjøre i kveld mens jeg sitter og løser matteoppgaver – men det er alle de heftige støggfulle byturene jeg sikter til. MÅ jo ikke drikke opp vinflaska alltid heller, den springer jo ikke akkurat i fra meg..

Denne helgen skal jeg ta det rolig, puste ut og få til et par gode treningsøkter. Trenger virkelig å få utløst litt endorfiner, da humøret har vært skikkelig dritt denne uka. Har vært ganske nedfor og deppa, vært borte fra skolen (og bloggen!) og sliter litt med å se meningen med livet. Det er ikke alltid jeg skjønner hvorfor jeg gidder å leve. Skremmende og sikkert teit å skrive på en blogg kanskje, men hvorfor ikke være ærlig. Jeg vet ikke løsningen på alt, men det jeg i hvert fall vet IKKE funker, er å ligge og synes synd på seg selv.. Selv om det også må være lov, i blant! 

Det er vanskelig å sette fingeren, eller ord på, hva eller hvorfor det er sånn. Jeg har det jo bra, jeg smiler mye i løpet av dagen, jeg føler ofte på glede og jeg gjør ofte ting jeg liker og som gjør meg glad. Jeg er også ganske flink på skolen! Interesserer meg for fagene jeg har, møter opp i timene og er svært deltakende. Er også superfornøyd med lærerne mine og får gode tilbakemeldinger på innleveringer. Sånt gjør meg veldig motivert, glad og stolt over meg selv. At jeg nå gjør det bra på skolen, betyr mye for meg! Det gir meg håp og tro på at jeg også skal klare å få til en utdannelse i fremtiden. For som dere vet, har jeg tidligere hatt ganske dårlig selvtillit i forhold til skole og presterte dårlig gjennom hele videregående. Jeg maktet ikke vanlig videregående! Jeg trivdes ikke, var rebelsk av meg, var våken om natten, sov på pulten i timene og hadde heller ingen venner. Derfor sitter jeg nå og betaler en masse penger for å ta opp fag. 

Det er ikke meningen å være sjukt emosjonell og sånt, jeg vil jo ikke ha en “sutre-blogg”, men faktumet er at jeg er litt nedstemt og deppa om dagen. Har kjent spesielt på det de siste ukene. Men, det er det ingen rundt meg som ser/legger merke til! Fordi jeg ikke lar dem. Kanskje det er høsten og mørkere og kaldere dager som ødelegger humøret mitt, eller kanskje det bare er en slags unnskyldning jeg forteller meg selv. For jeg har det jo “bra” sånn generelt med ting og tang, som dere skjønner. Men kjenner samtidig på et slags tomrom og en ensomhet. Innvendig i sinnet, ikke i realiteten. For jeg omgåes to herlige samboere hver dag og et par andre gode venner ofte nok – så ensom, det er jeg egentlig ikke! Jeg tror jeg trives i Oslo altså. Det er mange ting jeg liker med bo her, men samtidig kjenner jeg vel litt på det å ikke føle en slags tilhørighet. Savner å ha familie rundt meg! Noen å være med, føle meg trygg på og å dra på søndagsmiddager til. Mitt største ønske akkurat nå er at storesøsteren min flytter hit. Det hadde vært godt det! For begge to. 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg blir jo vanligvis ENORMT påvirket av “mørketiden” – men så er det jo IKKE mørketid her!! Haha. I hvert fall ikke sammenlignet med nord. Så den “mørketiden” kan jeg ikke skylde på nå. Aner ikke hva denne “ensomheten” kommer av, men jeg må finne ut av det. Eller, jo – jeg skjønner jo det, men må likevel finne en slags løsning! Kan jo ikke drive å flytte rundt som en tulling heller, jeg må da klare å finne “meningen med livet” her jeg er nå. Nå må jeg sove, er så helsikes trøtt også for tiden ♥ I morgen skal jeg vise dere min nye, NYDELIGE vinterjakke! Ahh, den er så sexy, haha!

Jeg sliter med å finne ut “hvilken” blogger jeg ønsker å være, og hva slags “type” blogg jeg ønsker å ha. Jeg vil dele mer personlig og la dere bli bedre kjent med meg, men det gjør meg også stresset. Det er skummelt, og det angår heller ikke alltid bare meg. Følelseslivet mitt er dessuten så uforutsigbart og vinglete at dere hadde blitt svimmel om dere visste hvordan hodet mitt egentlig fungerer. 

Jeg interesserer meg mye for trening og vil dele treningen min og tips med dere, men så er jeg ikke faglært og alt jeg skriver om trening blir likevel kritisert. Faktisk så er drømmen min å bli en anerkjent personlig trener, og å leve av og hjelpe andre helsemessig – men det er en annen historie. Mat har også etter hvert blitt et interessefelt hos meg, spesielt sunn mat, for jeg bryr meg om hva jeg putter i kroppen min. Langt i fra fanatisk, men jeg liker å tenke at det jeg putter i meg skal fungere som drivstoff til kroppen min. Men så får man fort en pekefinger på seg om man informerer “feil”, for som dere vet har bloggere nylig fått retningslinjer på hva som bør opplyses om og ikke. Det er fy fy å vise frem middagstallerkenen sin, har jeg forstått.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Blogging (og til med instagram) er blitt så jævla profesjonelt, perfekt og overfladisk at jeg føler meg ikke “bra nok” lengre som blogger. Jeg kommer aldri til å få til de perfekte bildene av meg selv og maten min, for jeg har ikke en egen fotograf eller et kamera til 30 000,-. Mitt kostet vel rundt 6000,- og “før i tiden” var det tipp topp. Alle bloggere brukte kamera til rundt den prisen. Bildet jeg har med i dette innlegget er tatt med iphonen, i SPEILET til og med, og det føles så fy fy at jeg skjemmes. Jeg klarer ikke å levere kvalitetsmessig på lik linje med andre bloggere, uansett hvor mye jeg prøver eller vil.

Det høres så sutrete ut å si, men det føles ikke som at det er nok å bare være “seg selv” lengre i bloggverdenen. Om dere skjønner? Jeg er faen ikke mye perfekt, og å skulle fremstille meg selv som et perfekt produkt av et menneske til en hver tid, ville føltes totalt feil. Hvilken blogger ønsker jeg egentlig å være? Det er så enkelt å si, men jeg må rett og slett lære meg å GI FAEN! Jeg må slutte og si til meg selv at jeg ikke klarer og at jeg ikke er bra nok. Jeg har blogget i så mange år nå at jeg bør da klare og være litt mer selvsikker enn som så. 

Hvorfor leser DU blogg? Er det slik at du ønsker å kunne relatere deg og kjenne deg igjen i bloggeren? Eller tiltrekkes du av de materialistiske og perfekte bloggerne? 

Nå bør jeg egentlig spise før jeg skriver til dere. Blodsukkeret er så lavt, i tillegg har det vært en dag med mange rare følelser. Jeg har fått bekreftet det jeg trengte å få bekreftet for å komme meg videre i livet. Sånn på ordentlig. Det har vært mye spekulasjoner, spørsmål og antagelser rundt hvorfor jeg flyttet til Oslo, og om jeg er singel. Som dere vet har jeg vært i et forhold i snart 4 år, og denne personen har betydd alt for meg. Jeg trodde faktisk at han var den rette, jeg ga han hjertet mitt og tenkte at jeg en dag skulle få barn med han. Har du noen gang følt deg avhengig av et annet menneske? Så avhengig at du tror at du ikke klarer å leve uten han/henne? Så avhengig at humøret ditt avhenger av en annen person? Har du elsket noen så høyt at du ikke kan forestille deg at det går an og elske noen andre på samme måte?

Jeg har vært, og er fortsatt, i en sårbar situasjon. Kald og tøff på utsiden, men på innsiden fryktelig sårbar. Jeg gikk med tårer i øynene som en idiot gjennom Bogstadvegen i stad. Øynene mine glinset mot bakken mens jeg prøvde å tørke tårene ubemerket, og håpet på at ingen forbipasserende skulle legge merke til meg. Jeg sliter med å skrive om det fordi det enda er sårt, og jeg opplever hele tiden ups and downs. Det er vanskelig, men det går bedre! Som dere skjønner så kan jeg bekrefte at jeg er singel, og det er også derfor jeg flyttet til Oslo. 

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

SÅNN! Det var deilig å få ut. Nå kan jeg komme meg videre på ordentlig. Oslo har tatt meg bra i mot, men føler meg samtidig litt lost og ensom her i verden. Prøver å finne meg selv igjen og en ny lykke i hverdagen, hva enn det betyr.. ♥

(Den countoringen var obviously ikke ment for blits… Whatevah!!)
 

Enja og jeg har kjent hverandre siden vi var 7 år gamle, da vi begynte omtrent samtidig på turn. Vi fant hverandre fort og ble straks uadskillelige. Vi var bestevenner! Gutter var (og er fortsatt) selvfølgelig hovedtemaet og største fokus når vi var sammen, og i en periode når vi var 14 år, var vi forelsket i samme gutt samtidig. Ingen av oss fikk han, og det var kanskje like greit 😉 Enja var den venninnen jeg var på første ordentlige fest sammen med, hvor vi drakk oss fulle på to øl og hang med gutter som var 5-6 år eldre. Ekstremt shady tenker jeg i dag, men for to fjortiser var det stor stas og som den største selvfølge i verden. Vi var jo så voksne og modne for alderen, vet dere. På festen var det andre jenter, men de var også en del år eldre enn oss. De mislikte (selvfølgelig, tenker jeg nå) at vi var der, og ga stygge blikk – og vi forstod selvsagt ikke hvorfor, haha. Ikke særlig populært blant de eldre jentene da guttene “deres” var mer opptatt av to fjorten år gamle jenter, enn hva de var av dem. Men vi elsket oppmerksomheten! Heller ikke så merkelig at våre foreldrene grøsset seg i fortvilelse hver gang vi var sammen. He-he. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Enja og jeg hadde lite kontakt gjennom videregående og årene etter. Det bare ble sånn, vi bodde langt fra hverandre og fant hver våre venner. Møttes nå og da, og det var superhyggelig de gangene vi møttes. Litt som bekjente, egentlig. Vi har vel strengt tatt ikke “kjent” hverandre på en del år nå, men det viser seg at ekte vennskap aldri falmer. Enja strakte ut en hånd i sommer da jeg trengte det, og det endte opp med at vi, ganske så pussig, ble samboere. – Og bestevenner på ny! Det er som om vi aldri har vært “borte” fra hverandre, for alt bare klaffer. Mest sannsynlig hadde jeg aldri flyttet til Oslo om det ikke var for henne, jeg hadde nok blitt igjen i Trondheim.. Nå merker jeg at dette høres ut som en love story, men fader så glad jeg er i Enja. Hun har stilt sånn opp for meg i denne vanskelige perioden at.. Jeg tror ikke hun vet selv hvor mye det faktisk har hjulpet meg! Jeg mener, bare det å ha henne rundt meg ♥

Det er nå jeg skal avslutte med; gleder meg til mange fine år sammen i fremtiden, Enja. Hahaha <3<3<3 

Noen lurer (kanskje) på hvordan det gikk på eksamen min? Ja, den historie-eksamen jeg hadde 18. april som jeg var så uhyre stresset over. Det vil jeg gjerne fortelle dere nå! Noen blogger om operasjoner annenhver måned, og så kommer jeg her og bare heeei takk for sist, jeg har bare hatt eksamen jeg. 

Om jeg skal fortelle dere om en av mine største usikkerheter i livet, så er det skole. Derfor betydde denne eksamenen alt for meg. Faktisk så tror jeg utfallet av den var avgjørende for hvordan min vei videre mot en utdannelse ville gått. Jeg har så utrolig lite selvtillit når det kommer til prestasjon i forbindelse med skole og karakterer. Har følt meg totalt mislykket og udugelig, som ikke har klart å fullføre videregående en gang. “Som alle andre”. Livet mitt har ikke vært så jævla enkelt bestandig, og det førte blant annet til at jeg mistet helt grepet på ungdomsskolen. Med store hull i flere fag sier det seg selv at videregående ble alt annet enn enkelt, for det er ikke lett å hente seg inn når livet svinger så kraftig oppi det hele. To 4´ere var jeg heldig å få på vitnemålet, noen 3´ere og resten stryk. Hvor faen skal man begynne da, liksom? I løpet av de 4 årene jeg gikk på videregående fikk jeg aldri en karakter høyere enn 4, så hvordan skulle jeg klare det på egenhånd som privatist? I dag må man faktisk ha bortimot 5 i snitt for å bli politi eller sykepleier, som er det eneste jeg ser for meg at jeg kan utdanne meg til. Troen på meg selv var lik null da jeg kontaktet Sonans i desember i fjor. 

Jeg har ikke kjent min egen kropp gjennom eksamensperioden. Kroppen har bare gått på autopilot, og den har ikke kjent eller gitt signaler om sultfølelse. Det resulterte i at jeg gikk ned 3 kg, mistet type 1 kg med muskler på en uke (ja det stemmer, har tatt kroppsscanning) og hjernecellene mine har aldri jobbet så hardt for noe før, noen sinne. Historie er det eneste som har florert rundt i topplokket, jeg har vært så oppslukt at jeg til og med har drømt om historie-eksamen sikkert førti ganger. Likevel var jeg PISSnervøs under selve eksamenen. Så nervøs at sensor faktisk trodde at jeg skulle begynne og grine. “Det hadde vært litt ubehagelig for oss alle”, sa hun. Eh ja.. Sier du det! Gråt heldigvis ikke under presentasjonen, men når jeg fikk karakteren, da gråt jeg. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

For majoriteten er ikke videregående og èn eksamen så vanskelig eller big deal. Men så vet jeg samtidig at det er mange som sitter i samme båt som meg, og om dette kan gi inspirasjon til deg som kjenner deg igjen, så er det verdt det å berette om mine svakheter. Andre bruker èn uke på å lære seg det samme som jeg må bruke to uker på å lære meg – jeg har virkelig måtte jobbe hardt for karakteren jeg fikk. I skolesammenheng, har jeg aldri noen sinne før vært så stolt over meg selv som nå. Såå la oss endelig komme til poenget.. Hvordan gikk det på eksamenen min? 

Jeg fikk faen meg 5! FEM!!! I fuckings historie. Muntlig!!! Selvtilliten min trengte sårt den karakteren.