Det er vanskelig å sette fingeren, eller ord på, hva eller hvorfor det er sånn. Jeg har det jo bra, jeg smiler mye i løpet av dagen, jeg føler ofte på glede og jeg gjør ofte ting jeg liker og som gjør meg glad. Jeg er også ganske flink på skolen! Interesserer meg for fagene jeg har, møter opp i timene og er svært deltakende. Er også superfornøyd med lærerne mine og får gode tilbakemeldinger på innleveringer. Sånt gjør meg veldig motivert, glad og stolt over meg selv. At jeg nå gjør det bra på skolen, betyr mye for meg! Det gir meg håp og tro på at jeg også skal klare å få til en utdannelse i fremtiden. For som dere vet, har jeg tidligere hatt ganske dårlig selvtillit i forhold til skole og presterte dårlig gjennom hele videregående. Jeg maktet ikke vanlig videregående! Jeg trivdes ikke, var rebelsk av meg, var våken om natten, sov på pulten i timene og hadde heller ingen venner. Derfor sitter jeg nå og betaler en masse penger for å ta opp fag.
Det er ikke meningen å være sjukt emosjonell og sånt, jeg vil jo ikke ha en “sutre-blogg”, men faktumet er at jeg er litt nedstemt og deppa om dagen. Har kjent spesielt på det de siste ukene. Men, det er det ingen rundt meg som ser/legger merke til! Fordi jeg ikke lar dem. Kanskje det er høsten og mørkere og kaldere dager som ødelegger humøret mitt, eller kanskje det bare er en slags unnskyldning jeg forteller meg selv. For jeg har det jo “bra” sånn generelt med ting og tang, som dere skjønner. Men kjenner samtidig på et slags tomrom og en ensomhet. Innvendig i sinnet, ikke i realiteten. For jeg omgåes to herlige samboere hver dag og et par andre gode venner ofte nok – så ensom, det er jeg egentlig ikke! Jeg tror jeg trives i Oslo altså. Det er mange ting jeg liker med bo her, men samtidig kjenner jeg vel litt på det å ikke føle en slags tilhørighet. Savner å ha familie rundt meg! Noen å være med, føle meg trygg på og å dra på søndagsmiddager til. Mitt største ønske akkurat nå er at storesøsteren min flytter hit. Det hadde vært godt det! For begge to.
Jeg blir jo vanligvis ENORMT påvirket av “mørketiden” – men så er det jo IKKE mørketid her!! Haha. I hvert fall ikke sammenlignet med nord. Så den “mørketiden” kan jeg ikke skylde på nå. Aner ikke hva denne “ensomheten” kommer av, men jeg må finne ut av det. Eller, jo – jeg skjønner jo det, men må likevel finne en slags løsning! Kan jo ikke drive å flytte rundt som en tulling heller, jeg må da klare å finne “meningen med livet” her jeg er nå. Nå må jeg sove, er så helsikes trøtt også for tiden ♥ I morgen skal jeg vise dere min nye, NYDELIGE vinterjakke! Ahh, den er så sexy, haha!
Hei fine, Tuva!
(Har ikke kommentert før, dårlig bloggleser I know – but here goes)
Dette er det SÅ uendelig mange som kjenner seg igjen i. Nå har jo du vært i gjennom litt mer enn hva de fleste har på din alder. Jeg vil gjerne fortelle deg kjapt om min lille historie!
Jeg ble diagnosert med klinisk depresjon i begynnelsen av VGS, og maktet derav ikke å fullføre – jeg gjorde som deg, og tok senere opp alle fagene jeg manglet, men dette tok meg 2 år og det var MYE jobb! Jeg tok opp fagene mens jeg bodde i Sverige, fordi jeg trengte å starte på nytt, og i tillegg komme meg bort fra Norge litt.
Jeg flyttet senere til England for å starte på utdannelsen min, og bor nå i London. Har ikke vært i London så veldig lenge, men føler på akkurat det samme som deg. Ingen tilhørighet, ensom – uten å være det, savner noen som er nærmere meg, og kjenner meg. Jeg har mange venner, men ingen man har den “dype” kontakten med. Det er veldig typisk å ha alle disse følelsene, fordi livet rundt går og durer videre, mens man selv føler at man står på stedet “hvil”
Du trenger ikke å føle at du har tilhørighet (Jeg har aldri hatt denne følelsen, og føler bare at jeg flakser imellom), det er OK at du føler deg ensom, uten å være det. Det er også OK å stille spørsmålstegn til hva man vil, hvor man skal ende opp, og hva man skal gjøre i framtiden. Spesielt hvis man er 22-24 så er dette en typisk mellom-alder der man “skal” ha blitt voksen, gjerne utdannet eller i en utdannelse eller ha “livet på stell”, det er få av oss som har svar på disse spørsmålene, men ikke mange som snakker om disse tingene. Jeg måtte rett og slett ta ferie i en uke fra jobben min, lage meg en plan og spørre meg selv “Hva vil jeg egentlig?” – men det er helt greit å ikke ha en plan. Hvis man trenger å bare jobbe en random plass i en liten periode, bo i en annen by i et par mnd – så er dette alle gode erfaringer å ha i sekken.
For et kjedelig liv å ha utdanningen på stell, hus,hytte, bil, katt, hund osv osv i en ung alder da?! Man må jo gjøre ting som føles ukomfortable, og kjenne på alle disse følelsene? Hvordan skal man ellers kunne stole på valgene man tar i framtiden? Du trenger ikke ta noen store avgjørelser nå, du finner ut av alle disse tingene etterhvert – og da kan man heldigvis se tilbake og tenke at det var akkurat riktig å ha alle disse tankene som man følte på.
Håper dette hjalp litt! Hilsen ei som var på akkurat samme plass som deg! <3
Det er vel vist i flere studier at mennesker som har en turbulent barndom ofte sliter i det voksne liv, så det er ikke så rart tatt omstendighetene i betraktning. Kan ikke forestille meg selv hvordan det hadde vært og ikke hatt en “ordentlig” familie – så det er absolutt ikke rart at du har det litt tungt. Og du har vel heller ikke et ordentlig “hjemsted” lengre, et sted du reiser hjem til på besøk i ferier og virkelig føler at nå – nå er jeg hjemme og kan slappe av., så det er jo forståelig.. Vanskelig å sette seg inn i en sånn situasjon, men om familien min plutselig hadde forsvunnet og jeg satt igjen med et par søsken på andre siden av landet hadde jeg definitivt gått i kjelleren med en gang. De er en klippe i hverdagen – en klippe du selv ikke har. Nei, må bare si at du er sterk, veldig sterk!
Og bare et lite tips.. syntes du har litt mye restylane nå, mye finere når det ikke er så mye! 🙂
Kjære vakre Tuva❤️
Jeg kjenner meg så igjen! Er så rart det der, at man har masse glede men samtidig har denne klumpen i magen da.. Håper det går over for deg, stå på 😘😘😘
Klem!!
Huff… Det er ikke noe godt å ha det slik <3 Jeg føler også det litt slik nå, etter som jeg ikke går på skole og heller ikke har fått meg noe jobb enda, men jeg tenker at det går over etter hvert. Jeg vet du klarer det, Tuva. Flink er du 🙂
Jeg vil bare skryte litt av deg, jeg. Synes du er så flink og sta som tar opp fag, og klarer deg så bra!! Helt rått gjort. Men så er det den følelsen da. “Meningen med livet” er så sykt skummelt å tenke på, og jeg tror ingen av oss mennesker finner utav det. Vi lever kun et liv, og det er så jævlig mye vi skal oppleve, erfare og finne utav. På godt og vondt. Jeg tror det tar tid, det å “finne sin plass”. Men jeg tror alle gjør det, til slutt. Husk at man trenger ikke ha livet på stell i 20årene. De aller færreste har det. Klem<33
Kos og klem Tuva! <3
Hadde jeg bodd i Oslo hadde jeg absolutt hatt lyst til å treffes. Du virker som en så herlig og god jente. En jente som kan ta seg en god fest, men samtidig være med i en reflektert samtale - det liker jeg.
Håper ting føles bedre snart^^ Og stå på på skolen, du er flink!
Stor Klem <3
Hvis du enda ikke har vært hos psykolog, så synes jeg det er på tide! Fordi alle har godt av å snakke med noen profesjonelle og jeg tipper du har mye på hjerte. Jeg har selv gått 1,5 år hos psykolog og skal nå snart tilbake. Vi klarer oss ofte alene, men vi trenger ikke. Det er lurt å ta i mot litt hjelp av og til 🙂 <3
Marie: Du har helt rett <3
Med blondt hår ligner du på Mari Haugersveen 🙂
Huff, det er utrolig kjipt når man ikke klarer å sette fingeren på hva som er galt… Synes uansett du er veldig flink, og også tøff som tar det opp! Stå på videre, også håper jeg du får orden hva hva som er meningen med livet <3
Hei Tuva! Jeg sendte deg en melding på facebook for en stund siden, for om du vil har jeg plass til deg i min vennekrets! Klem <3
Om du nettopp har flyttet og gått fra eksen så så er det normalt at ting følest litt uastabilt. Ved store omveltninger i livet er det normalt å føle seg usikker å ensom til tider. Gi det litt tid, og forsett å gjør ting som gjør deg glad, så ordner det seg nok sakte men sikkert <3 Lykke til!
Hei, fine deg! Det er helt lov å fortelle hvordan du har det, om ikke annet til vennene dine. De skjønner det, og kan gi deg en klem. Det pleier vertfall å hjelpe for meg, når de jeg prøver å skjule hvordan jeg har det til får vite hvordan jeg faktisk har det.
Masse lykke til videre! <3
Det kan godt hende det er litt “flytte-blues”, og det er så klart ikke alltid godt å ikke ha de vennene rundt seg som man er vandt med. Jeg har kjent på det samme selv, da jeg nå bor utenlands og ikke har familie og venner her, og kun fått en nær venn her. Jeg hadde også en skikkelig deprimert følelse når man begynner å tenke for mye på det, og gråt en hel helg og følte meg skikkelig alene. Jeg håper det går seg til og prøv å ikke tenk for mye på det negative og fokusere på det positive!
Ha en fin kveld 🙂
PS. Amina, over. Jeg også bor i London og har den samme følelsen av at jeg ikke har nære venner eller familie rundt meg, og det er ganske tungt å føle på. Kanskje vi kan ta en kaffe!
Kathrine: GJØR DET!
Amina og Kathrine! Jeg vil gjerne være med på å ta en kaffe, hvis det blir noe ut av det! Er selv i London, og kjenner ikke så mange her.. 🙂
Anonym: Håper dere alle tre får til og møtes <3
Så koselig 🙂 om dere vil, meld dere på “new to london girlfriends” på Meetup, og bli med ut på Zebrano Soho i morgen lørdag! Vi møtes der 19:30 med andre jenter som har flyttet til London:)
Jeg kjenner meg så utrolig godt igjenn på der du skriver om ingen tilhørighet. For er års tid siden flytter jeg også bort fra hjemmplassen min, og finner på en måte ikke roen her som jeg bor nå. Jeg har flere gode venner som bor her, en jobb jeg virkelig elsker! Men klarer alikevell ikke slå meg helt til ro! Og går og tenker om jeg skal flytte tilbake eller ikke… Vanskelig valg!
Må også si at jeg ønsker deg masse lykke til videre! 😀
Jeg tror denne tristheten og ensomheten kommer av at du for ikke så lenge siden ble singel. Slik var det for meg også, men ville ikke innrømme det for meg selv og skyldte på andre ting. Man blir jo vandt til å ha kjæresten rundt seg hele tiden, og å plutselig bli alene kan føler sykt kjipt. Å ikke lenger føle tryggheten av å ligge i armene til kjæresten og sånne ting.
Så flink du er til å skrive å utdype tankene og følelsene dine Tuva, du blir bare bedre og bedre. Når det gjelder Karen MÅ du bare fortsette å overtale henne til å komme nedover. Det hadde vært så bra for dere! 🤓
Hei Tuva!
Utrolig rart å lese blogginnlegget ditt da jeg sitter med så og si nøyaktig den samme følelsen om dagene. Jeg er flyttet fra Alta (Finnmark) sammen med kjæresten min ned til Drammen. Han er startet på studier, og jeg tar opp fag på akademiet, for å prøve å starte på studier til neste høst. Vet ikke om det er en trøst, men føler på den samme tomme følelsen, som jeg ikke helt klarer å beskrive. Følelsen av og ha det bra, men samtidig kanskje være litt ensom, eller føle en slags mangel på tilhørlighet.
Dersom du ønsker å snakke med noen, kan du kontakte meg 🙂 Med mindre det vil føles veldig unaturlig for deg! haha!
Du er forresten en utrolig vakker jente, og jeg blir såå inspirert av å lese at du har motivasjon til å gjøre det bra på skolen! 😀