1. Du skulle aldri begynt å snuse! Det er ikke så kult, og det vil bli utrolig vanskelig å slutte. MYE penger har blitt kastet bort i løpet av årene på den teite snusen, og tennene dine er blitt gule.
2. Fokuser mindre på bloggen og litt mer på lekser. Bloggen vil ikke vare evig, og det er mest sannsynlig ikke den som skal forsørge familien din i framtiden.
3. Ikke gi opp! Du vil klare videregående en dag du også. Kanskje ikke samtidig som alle andre, men en dag kommer du i mål. – Og det er helt greit!
4. Tuva, du må betale skatt av alle pengene du tjener på bloggen, ellers vil du gå på en skikkelig smell..
5. Øyenbrynene dine ser faen ikke ut!
6. Og du trenger ikke se ut som en bæsj for å være pen! Når folk sier at du “ser helt svart ut” så er det IKKE ment som et kompliment. Alle solariumstimene og barbiedopet du puttet i kroppen har satt sine spor.
7. Tuva, du trenger ikke å spille på kroppen din for å få oppmerksomhet fra guttene. De guttene som liker deg på grunn av kroppen er ikke skikkelige gutter. De er som regel bare ute etter èn ting, og det vet du innerst inne. Gutter blir heldigvis mer modne med årene de også. De fleste, da.
8. Ta vare på de gode vennene du har, de som bryr seg og stiller opp for deg når du trenger dem. Ikke bry deg om hva andre mener om vennene dine, så lenge de er greie mot deg skal du bare drite i resten.
9. Familie er utrolig viktig, og det vil du en dag innse.
10. Du begynte å feste og drikke alkohol i en tidlig alder, men jeg er stolt over at du satte deg selv så klare grenser når det kom til annen rus.
11. Til tross for alt bør du være glad for at du utnyttet ungdomsårene dine med å være litt “smågal” og rebelsk. Du hadde det i det minste gøy, du fikk “rast” fra deg, du skapte minner og erfaringer du vil bli glad for i senere tid. Du angrer i allefall ikke som 21 åring, så du vil nok ikke angre på det, noensinne. Plutselig er du voksen og må ta ansvar!
Det er om natten jeg får lyst til å skrive, når jeg sitter alene og tankene løper fritt. Etter at alle andre har lagt seg er det så stille at jeg kan høre lyder i leiligheten som jeg aldri ellers hører, og det er da jeg også kan høre hva som egentlig skjer oppe i hodet. Neste helg har jeg planer om å reise hjem til Tromsø for å møte alle mine nære og kjære, og det er noe man vanligvis gleder seg veldig til etter å ha flyttet til en ny by. Men av en eller annen grunn har jeg skikkelig vanskeligheter med å få bestilt den flybilletten – høres ikke det teit ut? Men, jeg vet igrunn hvorfor..
Tromsø og alle minnene jeg har derfra vekker opp en klump i magen min. Mange gode minner selvfølgelig, men også mange dårlige. Å flytte til Trondheim var aldri et vanskelig valg for meg personlig, for det var et godt valg for bare meg. Endelig en mulighet for å “rømme” vekk, og den muligheten tok jeg. Det samme gjorde jeg når jeg reiste til Cabarete i 3 måneder – for aldri har jeg følt meg så fri som jeg gjorde da. Jeg bare levde! En avkobling fra realiteten og det å endelig kunne tenke kun på meg selv… Men sannheten er at realiteten vil dessverre aldri forsvinne uansett hvor langt man flytter. Jeg har prøvd.
Jeg har det godt plantet i genene mine jeg også, men er det en ren tilfeldighet da at jeg ikke også har havnet “på kjøret”? Jeg har da møtt mye motgang og levd et noe “utsvevende ungdomsliv” jeg også, men underbevisstheten min har alltid vært klar på at “jeg skal faen meg klare meg, jeg”. Ikke FAEN at jeg skal ende opp som ytterlige av mine familiemedlemmer. Handler det om personlighet, eller er det helt andre faktorer som spiller inn for om man havner utfor og krysser livsfarlige grenser? Kan noen hjelpe meg å forstå, for det har jeg prøvd på så mange ganger.. Bevisst har jeg holdt meg langt unna narkotika og dårlige miljøer, og det har for meg vært et enkelt valg, men hvorfor har det ikke vært slik for alle i min familie?
Rus og narkotiske stoffer har påvirket og tatt fra meg mye her i livet. Ikke bare er det ett av mine nærmeste familiemedlemmer som har rotet seg bort på gale baner, men skremmende mange. Nesten så det føles ut som at jeg selv er dømt til og mislykkes, min største frykt her i livet er å havne der selv. Det har vært og ER en så forbanna psykisk tung påkjennelse for meg og leve med. Hver eneste dag. Det river ut litt av livsgleden i meg og jeg klarer ikke lengre å skjule det. Får lyst til å rope og skrike, for det gjør meg så sint og lei meg. Å se at de menneskene som betyr mest for deg her i verden, ditt eget kjøtt og blod, de du er villig til å gjøre alt for – kjøre seg selv i grøfta og ikke klare seg bra, det ødelegger meg. Hva kan jeg egentlig gjøre for de, når de ikke ønsker min hjelp?
Jeg har ikke lyst å reise hjem.
Jeg kunne skrevet, diskutert og snakket om dette temaet i det uendelige, for jeg hater det så inderlig sterkt.. Skulle ønske jeg bare kunne følt meg helt normal og hatt en helt normal A4-familie og oppvekst som “alle andre”. Om dette treffer omså bare EN person og kanskje kan utgjøre en liten forskjell, gjør det meg lykkelig. Del gjerne din historie/erfaring/what so ever om du har en, anonymt eller ikke, det er godt å bare få det ut!
Surrehuet ombestemte seg i siste liten – det ble bukse i stedet. Kjenner en trang etter å pynte meg ordentlig med kjole eller skjørt når jeg skal ut, men en mer laidback stil kan lett være minst like sexy. Toppen som er en body er sjukt kul, bare veldig gjennomsiktig så man kan se nippelpiercingen min glinse gjennom i enkelte lys, haha. En fordel med nipplecovers, bare synd mine er sporløst forsvunnet.. Tok risken likevel! Sko her og bukse her. Dere har sikkert skjønt hvem favorittskoene mine er, hehe. (adlinks)
Har sittet og jobbet på Macen i mange timer nå og likevel har jeg bare fått postet ett innlegg hittil, snart to. Det er mange ting som tar tid bak “kulissene” av en blogg, jeg kunne virkelig aldri holdt bloggen gående med en “vanlig” 100% jobb vedsiden av. Fordelene med å ha en kjent blogg er mange – man kan jobbe når og hvor man vil, mulighet for å tjene gode penger og man har gjerne en mer spennende postkasse enn folk flest. En av de største baksidene derimot er at man er “på jobb” fra man står opp til man legger seg. Hodet tenker blogg og bilder rundt alt man foretar seg og de rundt (Vegard..) kan også kjenne på frustrasjonen. Dagen må ofte planlegges ut ifra bloggen og spørsmålet “Hva skal jeg skrive om i dag?” gjentaes hver bidige dag. Er denne bloggposten bra nok? Er jeg bra nok? Statistikken forteller deg svaret. “Skulle ønske jeg var penere og hadde et mer perfekt liv som er verdt å dele” – har jeg tatt meg selv i å tenke MANGE ganger.
Joda – vi bloggere velger dette helt selv, men vi velger ikke å få slengt dritt i et anonymt kommentarfelt. Nå er ikke jeg den mest utsatte for oppkast i form av kommentarer, men bare èn kommentar kan brenne seg i minnet og de 100 andre positive blir glemt. Trist, men sant. Man er nødt å være psykisk sterk for og skrive en kjent blogg, for det kan virkelig være brutalt for selvtilliten på en dårlig dag. Idet jeg blar meg gjennom 80 bilder av meg selv for å finne bloggmateriale og sitter igjen med maks 3 brukbare bilder – det gir ikke akkurat en selvtillitsboost.
I dag satt jeg forresten å så på kameraer på nett til en prislapp på over 30 000 kroner som jeg føler et press etter å kjøpe. Det forventes liksom at en blogg i dag skal se ut som et fuckings motemagasin – og der ser min ut som søppel i forhold. Haha! Jeg må le litt av meg selv, denne bloggen kan virkelig spise opp hodet mitt.
Noen dager føler jeg bare for å skrive i stedet for å poste en selfie med et par overfladiske avsnitt – sånn som i dag. Trenger å få ut negativiteten før jeg kan “legge det bak meg” og hente fram ny motivasjon. Jeg har livsgleden langt inni meg et sted, det er bare noen ganger litt vanskeligere å finne den.
Et blogginnlegg uten noe visuelt som tiltrekker vet jeg er uinspirerende og kjedelig, men helt ærlig – jeg ser ikke på meg selv som en inspirerende person av natur. Kanskje er det mensenhormoner som tukler med tankesettet mitt, men jeg blir følelsesmessig utstabil av hver minste ting om dagen. I går for eksempel, skulle vi lage hjemmelagde burgere til middag. Kjøttdeigen var gått ut på dato to dager før og den luktet helt normalt – og ettersom jeg har lest flere artikler om nordmenn som kaster flere tonn med fullt spiselig mat i året, er jeg blitt veldig obs på å ikke gjøre det selv. Vegard på sin side påstod at kjøttdeigen var dårlig, så sta som vi begge er endte det opp med at han gikk på butikken og kjøpte ny kjøttdeig og vi lagde hver våre burgere av hver sin kjøttdeig. Da ble jeg så sint at jeg begynte å grine etterpå. Hormonell, sa du?
Trynet mitt er fullt av kviser, jeg føler meg oppblåst i kroppen og generelt ekstremt irritabel. Jeg irriterer meg over at gutta som er i flertall her i huset, skal se fotball på TV’en hver jævla kveld. Det ender opp med at jeg heller ser i veggen eller går på rommet for å få fred. For høye lyder gjør meg fort sliten. Lyden av hoing, roping og skrikende reporterstemme fra TV-skjermen har gnidd seg fast i hjernecellene mine. Jeg driter faktisk i om det er champions league eller premier league eller tippeliga. Fotball, fotball, fotball.
Det føles ut som at det er hundre ting jeg burde ha gjort i stedet for å blogge nå. Jeg har lagd en liste med gjøremål som jeg såvidt har sett på, og det er så mange enkle ting på listen som ikke ville tatt mer enn fem minutter å gjøre. Men for det om klarer jeg ikke. Et eksempel er at jeg nå blogger i stedet for å lete etter jobber jeg kan søke på. Jeg blir GAL av å gå hjemme, så hvorfor klarer jeg ikke å få ut fingeren? Men, hva vil jeg egentlig? Innerst inne vil jeg få tatt opp de siste fagene jeg mangler fra videregående, men det som holder meg igjen er min egen selvtillit. Jeg er redd for å ikke klare og fullføre. Jeg er redd for og nok en gang føle meg mislykket. Kanskje har jeg konsentrasjonsproblemer, eller kanskje jeg lider av en eller annen personlighetsforstyrrelse? Jeg mister så fort fokus og troen på meg selv. Helt ærlig, jeg trenger en psykolog som kan hjelpe meg å få orden på tankene mine. Det har jeg sagt lenge, men med det som alt annet, får jeg ikke gjort noe med.
Vegard er den som står meg nærmest, og da dessverre den personen som får gjennomgå når jeg har mine dårlige dager/perioder. Han er snill som holder ut! Heldigvis har det vært langt flere oppturer enn nedturer det siste året, og jeg føler at jeg har lært å kjenne meg selv bedre. Før kunne jeg ligge i sengen i dagevis, fordi jeg var deprimert og ikke hadde energi til å verken stå opp eller spise. Nå klarer jeg faktisk å forutse en nedtur, og vet bedre hva jeg skal gjøre for å unngå det. Det viktige for meg er å ha en god grunn til og stå opp om morgenen. Stå opp til noen som venter på meg, trenger meg eller forventer noe av meg. Det er viktig å føle seg viktig.
Jeg har også innsett hvor viktig mentalt det er for meg å trene. Det gir meg så mye mestringsfølelse og glede. For meg kan en kjip dag få en total helomvending bare av en kjapp treningsøkt. Ofte glemmer jeg det, hvor viktig trening faktisk er for meg. Så, det er ingen tvil om hva jeg skal gjøre i dag!
Jeg er mye flinkere til å uttrykke meg skriftlig enn muntlig, så det var godt med en liten utblåsning! Ofte er det bare det som skal til ♥ Håper alle får en fin dag, det skal jeg ha! Nå skal den lista mi få seg en gjennomgang.
Jeg pleier faktisk aldri å bla tilbake i arkivet og lese mine gamle blogginnlegg – tror jeg bevisst har latt være i fare for å dø av skam. I dag måtte jeg bare. Lurte rett og slett på hva jeg egentlig drev på med for 3-4 år siden, da lesertallene var på topp og kommentarene på hvert innlegg ofte bestod av tresifret tall.
Jeg ble sittende å lese. Lenge. Oppdaget jo at jeg faktisk var ganske morsom før! Tok meg selv i å trekke på smilebåndet flere ganger og le litt av alt jeg fant på å blogge om. Jeg var så himla mye mer leken, humoristisk og kreativ! Det var absolutt ingen press, jeg hadde det bare gøy, jeg og Therese. Ga meg en blanke faen (mye banning var det også, lol) om jeg hadde rufsete “pulesveis” på bildene jeg la ut (mange som lurte på om jeg ikke hadde hårbørste..), jeg bare blogget om alt som falt meg inn, uten å tenke “er dette bra nok?” eller “var jeg pen nok på disse bildene?” – som jeg tenker i dag hver eneste gang før jeg trykker “publiser”.
Slik tenkte jeg før. Men det var lenge før Instagram, Snapchat og alle andre redigering- og bildedelingstjenester eksisterte. Det eneste redigeringsprogrammet jeg eide var Picasa, og det var bra nok i massevis. Der var det fort inn, endre litt på lys og kontraster på bildene, og så rett på bloggen. Knips, fiks, skrive rett fra levra, publiser!
I dag vet jeg ikke hvor mange forskjellige redigeringsapper jeg har på telefonen/dataen. Jeg kan bruke timesvis på å redigere og legge på 10 forskjellige filter på bildene før jeg føler de er “bra nok” for blogg og Insta. – For ikke å snakke om at jeg leser gjennom og korrigerer tekstene mine i hvert fall nok ganger til at jeg begynner å tenke at jeg heller bare kan drite i hele greia.
En helt normal situasjon: Jeg ser gjennom de 40 bloggbildene jeg nettopp tok og tenker: “Åh, dette var et bra bilde av meg, det kan brukes” …. Men etter å ha stirret meg ihjel på bildet i 10 minutter: “Nei kanskje ikke SÅ bra, dropper det”.
Blogg, Instagram, Snapchat og sosiale medier er blitt ei forbanna overfladisk smørje. Det som er blitt viktigst er å vise andre hvor pen man er, hvor satans gøy man har det, hvor kule venner man har og det er ikke måte på hvor mye råere alle andre har det, enn deg. Slik er det blitt.
Jeg har nylig fått kommentarer på at jeg “har begynt å blogge mer voksent”. Da tenkte jeg med en gang “kjedelig”, og jeg er enig. Mer voksen er jeg naturligvis, men jeg skal definitivt la meg inspirere mer av bloggestilen til 16 år gamle Tuva.
Jeg føler for å skrive litt. Det kan fort bli litt langt og rotete, men håper dere henger med for det.
Jeg reiste til Den Dominkanske Republikk 7. august i fjor. Tre dager før det flyttet kjæresten min til Trondheim, sammen med en venn, for å studere. Valget ble tatt om å ikke flytte til Trondheim sammen fordi det siste halve året hadde vært ekstremt turbulent. Da hadde vi bodd sammen det siste halve året, og når jeg ser tilbake på det i ettertid, ser jeg at ingen av oss var modne nok for å ta det skrittet. Grunnen for at vi flyttet sammen var hovedsaklig for at jeg ikke hadde noen plass å bo – og selvfølgelig hadde vi og lyst til å ha en plass for oss selv. Vi ble kanskje nærmere hverandre fysisk, men psykisk ble det mer et hat/elsk-forhold.
Begynnelsen av sommeren i fjor solgte kjæresten min leiligheten vi bodde i, han flyttet hjem for sommeren før han skulle flytte til Trondheim, og jeg flyttet inn hos min storebror. På det tidspunktet hadde vi vel egentlig gjort det slutt og prøvde veldig hardt å innstille oss på at sånn måtte det bli. Vi klarte ikke å behandle hverandre bra, og nå skulle han uansett bo i en annen by for å studere i 3 år. Det var i det øyeblikket det ble avgjort at han skulle flytte uten meg, at jeg bestemte meg for å dra tre måneder til Cabarete. Jeg trengte virkelig en opptur i livet, og vet dere hva? – Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv. Jeg trengte å komme meg langt bort, for jeg var så psykisk ustabil at det bare var et tidsspørsmål før jeg ville få en skikkelig knekk. Det sies at man ikke kan rømme fra hodet og følelsene sine, men det var akkurat det jeg gjorde. Alle bekymringene jeg hadde hjemme i Norge, klarte jeg å legge igjen i det jeg satt meg på flyet. Det var en lettet Tuva som satt på det flyet. Jeg var ikke redd i det hele tatt, bare veldig, veldig klar for å ta vare på meg selv.
Bekymringer, depresjon, følelser og Norge fantes ikke når jeg var i Den Dominkanske Republikk. Nå hadde jeg bare meg selv å tenke på, og jeg klarte endelig å finne overskudd til og stable meg opp på beina igjen. Jeg følte en indre ro og en genuin lykkefølelse som jeg ikke hadde følt på lang, lang tid. Jeg fikk møte så mange fantastiske mennesker, jeg fikk venner for livet, jeg lærte meg å danse som de innfødte (kanskje ikke like bra som dem, men..), jeg fikk oppleve en fascinerende kultur, og jeg fikk se betydningen av FATTIGDOM. Jeg er så lykkelig over at jeg valgte å dra. Selv om jeg befant meg på andre siden av Atlanterhavet og hadde the time of my life, så hadde jeg fremdeles en person hjemme som jeg hadde følelser for. Selv om det ikke påvirket det fantastiske oppholdet mitt i Cabarete, så var savnet der, for begge to. Vi hadde mye kontakt, og ble enige om at jeg skulle komme og besøke han i Trondheim på hjemturen. Det var sommerfugler i magen til tusen på hjemreisen. Jeg fikk ikke til å sove på flyet, og når jeg da ankom Trondheim hadde jeg vært våken langt over ett døgn. Da jeg så han, knakk jeg helt sammen. Jeg var så sliten, og når alle følelsene kom oppå det hele, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Vi lå bare og holdt rundt hverandre hele natten. Rart, men så trygt og godt.
Jeg var hos han i to uker. Det føltes veldig bra, alt stemte. Ikke bare gjorde oppholdet i Cabarete (og avstanden nå i ettertid) meg til en sterkere person, men det var alfa omega for forholdet vårt. Vi fikk alt på avstand og et veldig nødvendig pusterom. Vi ble to mer selvstendige personer hver for oss, men alikevel var vi begge sikre på om at vi ville holde sammen.
Ingen av oss hadde vel troen på at vi skulle klare og holde sammen, forutsetninge var ikke på vår side. Vi har vokst så mye hver for oss dette året og vi føler oss sterkere enn noensinne, både hver for oss og sammen. I over ti måneder har vi nå hatt avstandsforhold og det er avstanden som har gjort oss mer reflektert og sterk. Førstkommende fredag har jeg min siste arbeidsdag, og da står jeg fritt fram til å kunne flytte til Trondhiem. Endelig skal vi være sammen igjen. Tenk det, vi klarte det!
Flere som har overlevd et avstandsforhold? Vil gjerne høre om deres historier ♥
Det er så mye jeg så gjerne skulle ha fortalt, hadde bare bloggen ikke vært en åpen bok på internett. Det er skummelt å åpne seg for mye, uansett om det gjelder blogg eller til mennesker som står nært. Når jeg til og med synes det er vanskelig å åpne seg for de som står meg nært, er det selvsagt helt unaturlig for meg å gjøre det på internett. Det enkleste er selvfølgelig å late som at alt er okey, for da slipper man vanskelige spørsmål. Jeg vil ikke bli sett på som hun svake. Eller hun som skriker etter oppmerksomhet eller sympati – det ville jeg ikke vært komfortabel med, for det er ikke tilfelle. Ironisk nok er jeg en veldig oppmerksomhetssky person. Jeg synes det er ubehagelig med for mye oppmerksomhet, muligens derfor jeg stortsett alltid har takket nei til å stille opp på intervjuer osv.
Ofte, spesielt når bloggen var stor, skulle jeg ønske at jeg klarte å dele mine fortrengte tanker og livserfaringer med de som trengte å høre dem. Egentlig kun for at de som trenger å forstå at de ikke er alene. Jeg har tyngre vekt i bagasjen enn veldig mange jevnaldrende. Ikke alle hadde trodd, eller vet, at jeg har vært under barnevernet hele mitt liv, at jeg har mistet begge foreldrene mine, bodd på barnehjem, blitt skilt fra søskene mine, oppvokst i fosterfamilie siden jeg var 9 år gammel – for å nevne noe. Det har satt sine spor, formet meg som menneske, på både godt og vondt – og det merker jeg spesielt nå som jeg er blitt eldre. Jeg unner ingen og måtte oppleve det jeg har gått gjennom, og det er absolutt ikke alle som takler det. Har fått høre at jeg er en sterk person, men det er vanskelig å tro dem når jeg har de verste dagene.
Jeg vil ikke at bloggen skal være depressiv, i likhet med følelseslivet mitt. Det er helt ærlig den største grunnen for at jeg har latt være å blogge. Det kan gå i enorme humørsvingninger, og hver dag tenker jeg at jeg skulle ønske at jeg hadde et mer stabilt og “vanlig” liv med færre bekymringer og følelser, som til tider kan ta livet av meg innvendig. Hvor ærlig skal man være på en blogg? Det er så mye enklere og bare late som at alt er perfekt, men det er så langt ifra sannheten. Fremstille livet som overfladisk, problemfritt og fantastisk – eller være brutalt ærlig? Det første er definitivt det enkleste.
Det er mange dager hvor jeg savner å blogge, men også veldig mange dager hvor det er det aller siste jeg kunne tenkt meg og gjøre Jeg vil blogge de dagene jeg har lyst og overskudd, og det håper jeg blir mange dager. Kom gjerne med spørsmål eller ønsker om hva dere har lyst at jeg skal blogge om. Kunne godt tenkt meg og vært litt mer åpen om ting på bloggen, ønsker ikke at det bare skal være overfladisk snakk – for det er ikke sli jeg er.
Når jeg kommer hjem fra Cabarete har jeg egentlig ingen plass å bo. Eller, jeg skal selvfølgelig ikke bo på gata, det ordner seg, men jeg har ikke mitt eget hjem å komme hjem til. Første prioritering når jeg kommer hjem er selvfølgelig eksamenene, men etter det (eller i mellomtiden) må jeg finne meg en jobb. Jeg kunne selvfølgelig ha levd på bloggen om jeg gjorde en innsats, men jeg er som veldig mange andre, en person som er nødt til å ha en grunn for å stå opp om morgenen. En viktig grunn – det vil si at å stå opp for å sminke meg, dra på kafé og ta outfits til bloggen ikke føles så viktig. Det ville føltes svært deprimerende.
Jeg har begynt å lete etter ledige stillinger og skrevet noen søknader. Ønsket er å jobbe enten i klesbutikk (da det er lettere å kombinere med bloggen) eller i omsorgstjenesten. Enten i barnehage, på gamlehjem eller for funksjonshemmede. Kan se for meg at det er jobber som vil gi meg veldig mye tilbake, bare det å føle at man gjør nytte for seg. En viktig jobb som innebærer å hjelpe andre mennesker som trenger det. Skal faktisk på jobbintervju når jeg kommer hjem, som støttekontakt. Har tenkt på det i flere år faktisk, men nå har jeg endelig fått fingeren ut. Håper på å få være støttekontakt til en person som kan se på meg som en venn, og ikke en ansatt som er på jobb. Da skal vi gjøre gøye ting sammen, gå turer, snakke og bli kjent. Rett og slett være venner. Om noen Tromsøværinger ser dette og vet om noen ledige stillinger hadde jeg satt stor pris på tips ♥
Målet er å tjene mest mulig penger og spare mest mulig. Jeg har en drøm om å kjøpe meg en liten leilighet om ett års tid. Det er vanskelig å få lån, spesielt alene, men jeg skal klare det. Da må jeg nok ofre min kjære bil som jeg elsker (ja, elsker!), men det blir verdt det. Det er bare sånn det er å bli “voksen”, man må ta litt kjipe men nødvendige avgjørelser. Bil er uten tvil det største pengesluket som finnes. Ingen forstår det før man faktisk eier en bil selv, for det er nemlig ikke bare diesel som koster penger. Jeg hater å ha det sånn som jeg har det nå, og ikke vite hvor jeg skal gjøre av meg. Ikke ha et hjem å komme til, så det vil bli en utrolig stor trygghet for meg å ha min egen leilighet. Hvor i landet jeg blir å kjøpe leilighet er jeg usikker på, men tror ikke det blir Tromsø. Kanskje Trondheim eller Oslo, men det finner jeg nok ut av i løpet av året. Har dessuten skjønt at bil i Oslo bare er stress?
Sukk.. Bilen min haha ♥
Jo mer jeg tenker over det jo mer motivert blir jeg. Jeg merker at jeg blir eldre, selv om jeg bare er 20 år. Ta godt vare på barndommen og ungdommen, vær barnslig og nyt det. Det er litt skremmende å bli “voksen” og måtte stå på egne ben, men det er naturens gang og ingenting man kan gjøre med det. Man er sin egen lykkes smed, for til syvende og sist har man bare seg selv. Jeg vil gjøre mine foreldre stolt. Jeg vil vise alle at jeg kan hvis jeg vil. Det sies at motgang gjør deg sterkere og fyfader så sant det er!
Ting kan endre seg ekstremt fort. Så fort at man ikke rekker å puste nesten, eller ta det innover seg hva som faktisk skjer før det er skjedd. Den ene dagen kan man våkne opp med verdens største smil og sommerfugler i magen, mens like etter kan alt bare føles helt tomt og forferdelig trist. Skulle ønske jeg kunne spole tilbake tiden, sette den på pause og bare nyte det fine som var. Oppleve alt om igjen. Av erfaring vet jeg at selv de verste utfordringene i livet vil gjøre deg sterkere på sikt, så dette er ikke verdens undergang – selv om det ofte kan føles slik. Det er selvfølgelig tungt og det skal det være når man har gitt en annen person hele sitt hjertet, og man til slutt skjønner at nok er nok og at hjertet må taes bedre vare på. Man må bestemme sin egen lykke ♥
I år går jeg mitt fjerde år på videregående – påbygging, for å få generell studiekompetanse. Førsteåret på salg og service tok jeg to ganger, fordi jeg strøyk i halvparten av fagene første gangen, pga mitt høye fravær. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg synes videregående har vært tungt. Men hvorfor synes jeg det er så tungt, når “alle” andre klarer det? Jeg har hatt veldig mange tunge dager og perioder iløpet av mitt 19 år lange liv, og selv om det kanskje ikke har vært tydelig for folk rundt å se, så har jeg ikke alltid hatt det så veldig greit. Jeg er en person som ikke liker å snakke om følelser, og vil heller holde sånt for meg selv. I begynnelsen av 8. klasse gikk jeg til psykolog, fordi barnevernet mente jeg ville ha godt av det. Vet ikke om det var en “dårlig” psykolog jeg gikk til, men jeg klarte ikke å åpne meg for denne personen. I dag skulle jeg kanskje ønske jeg gjorde det. Jeg synes på ingen måte det er en skam å gå til psykolog, så jeg har i senere tid tenkt mye på at jeg burde gi det ett nytt forsøk.
Sporet litt av nå, men det hele har vel en sammenheng. Påbygging er utrolig tungt, spesielt for de som har gått glipp av mye pga fravær de tidlligere årene, som da har resultert i mangel på grunnleggende kunnskap. Det er vel egentlig i matematikken jeg merker det mest, for der henger jeg ganske mye etter de fleste andre. Det er i tillegg vanskelig for èn lærer å hjelpe 30 elever samtidig, da man ikke får den hjelpen man trenger. Jeg blir så utrolig stresset over å føle at jeg ikke klarer, så har derfor bestemt meg for å ta matte og naturfag som privatist til neste år – slik at jeg heller kan fokusere på de andre fagene. Føler meg ganske ubrukelig som ikke klarer det som “alle” andre klarer, men jeg har tenkt mye på dette og funnet ut at det vil være det beste for meg. Lykkens dag vil være når jeg står med vitnemålet mitt i hånden, og står fritt til å gjøre akkurat det jeg vil! Min lille drøm er faktisk å bli politi 🙂
Følte bare for å få ut litt tanker, selv om det er litt utenfor min komfortsone! Noen som forresten har erfaringer med å ta fag som privatist?
