Fine, nydeligste pappaen min. 4 lange år har gått. Det har vært tøffe og triste stunder, men det går veldig fint med meg! Jeg er så bestemt på èn ting, og det er at med MEG skal det gå bra med. Det som er så fint er at jeg husker alt med pappa. Væremåten, hendene, håret, øynene, smilet og stemmen. Vil aldri glemmes, minnene tar jeg godt vare på. Er så uendelig glad for at han var musiker, sånn at jeg for alltid kan høre igjen stemmen hans gjennom musikken.
Mange kriger har jeg vunnet, enda flere har jeg tapt. Men alltid har jeg reist meg, når jeg har falt. Kloke ord, paps ♥
Skrev et innlegg for 1 år siden dedikert til pappa, som dere kan lese her om dere vil.
Livet er skikkelig dritt til tider, men livet går faktisk videre uansett hvor jævlig man har det der og da. Hadde gjort alt i verden for å få tilbake pappa, men jeg vet at alt jeg har opplevd har gjort meg til den personen jeg er i dag. Alt (nesten) har en mening, det er jeg helt sikker på.
Wow!! Jeg blir stadig overrasket over hvor snille og hyggelige dere er! Etter at jeg postet forrige innlegg var jeg rask med å sette kommentarfeltet til godkjenning. Forventet mange negative reaksjoner og kanskje noe ryktespredning av folk her fra Tromsø, så jeg var litt nervøs, men det var jo absolutt ikke nødvendig. Veldig overrasket over hvor saklige og positive tilbakemeldinger jeg fikk, tusen takk!
Med innlegget i går ønsket jeg å sjekke reaksjonen deres før jeg i det hele tatt skrev noe mer om det. Så nå kan jeg like greit gå så langt å innrømme at jeg har 100% bestemt meg allerede, og i tillegg fått en dato for operasjonen (WÆÆ!!!)… Men datoen velger jeg forøvrig å holde hemmelig. Noen ønsker at jeg skal fortsette og oppdatere på “silikonfronten” framover. Det er klart dere blir å legge merke til når brystpartiet mitt forstørres enten jeg bekrefter det eller ei, og da vil det hagle inn med spørsmål. Jeg kommer til å fortelle kort om det, men noe særlig mer fokus enn nødvendig rundt det, ønsker jeg ikke. Vil ikke at folk skal forbinde meg og denne bloggen med “hun bloggeren Tuvaw med silikonpupper”, så puppebilder og puppesnakk blir det minimalt av. Og ikke bare derfor, men jeg vet at utrolig mange jenter blir påvirket av alt jeg gjør og skriver om, jeg har lesere helt nede i 10 årsalderen, og i dette tilfellet ønsker jeg å ta hensyn. Jeg ønsker ikke at noen skal bli påvirket av mine valg. Jeg må bare tenke meg nøye om hva og hvordan jeg skal formulere dette emnet på best mulig måte.
Vi alle er veldig fascinerte og opptatte av pupper, både jenter og gutter. Vi er utrolig opptatt av kropp generelt, og jeg er absolutt intet unntak. Når det kommer til min egen kropp er jeg perfeksjonisten selv, og derfor elsker jeg å trene. Elsker å se framgangen alle timene på gymmet gir. Elsker å kunne forme min egen kropp akkurat slik jeg ønsker.
En kropp man kan være stolt av vil vi alle ha, den som sier noe annet må være en person som har gitt opp håpet og ikke klarer å se noe alternativ annet enn å leve med å aldri være fornøyd. Det er det man har en personlig trener til, og jeg gleder meg masse til å bli personlig trener selv! Det å kunne motivere andre til å innse at de også kan få “det umulige til” vil være en fantastisk mestringsfølelse. Men nå sporet jeg litt av her.. Det jeg spesielt skulle snakke om er pupper.
Når man står avkledd i speilet, vender blikket fra topp til tå og synes igrunn at man har en veldig flott og veltrent kropp, men blikket fester seg alltid på puppene. Og der blir det. Brystimplantater er noe jeg har tenkt på LENGE, og jeg er en av de personene som ikke har noen fordommer mot slike inngrep – Så lenge det gjøres med måte og av riktig grunn. Jeg er i den situasjonen hvor større pupper hadde gjort en stor forskjell på mitt eget forhold til kroppen min. Jeg skal innrømme at jeg er superfornøyd med kroppen min ellers, den er både sunn og veltrent, men de alt for småe puppene gjør det vanskelig for meg å kunne gå på stranden i bikini og føle meg 100% vel.. Ikke alle er like heldige på alle områder, folk har forskjellige komplekser. For komplekser har vi alle, men spørsmålet er om jeg skal lære meg og leve med mine småe pupper, eller ta brystimplantater og mest sannsynelig bli veldig fornøyd? Jeg stemmer for det siste, så ikke bli kjempeoverrasket om det plutselig en dag ser ut som at jeg har større bryster, hehe Må bare med en gang få sagt at jeg IKKE er interessert i gigatits akà Tine Helene Valle!! Som sagt, jeg er veldig glad i å trene og har planer om å bli personlig trener, da er ikke for store pupper relevant.
“Tuva, kan ikke du fortelle om kjærlighetslivet ditt? Om tidligere kjærester og sånn, er så spennedene å lese om”.
Hehe, okei da. Jeg har hatt èn kjæreste, og det var på barneskolen. Så ja, allerede nå skjønner dere kanskje hvorfor det ikke er mye kjæresterier her på bloggen? Jeg og min daværende bestevenninne likte to gutter i klassen over oss (selvfølgelig var det kjempestas med eldre gutter), så vi gikk rundt skolegården og spionerte på de mens de spilte fotball og var kjempetøffe i våre 10 år gamle øyne. Husker ikke hvordan akkurat dette skjedde, men en kveld var vi sammen med disse guttene, mener å huske det var sommerferien til 4. klasse (naw). Holdt forresten på å glemme og fortelle at vi aldri klarte å bli enige om hvem av oss som likte hvem, for vi likte nemlig begge to. Dilemma much? Jepp. Så ja, that big night, det var da vi ble kjærester med disse, men for å finne ut hvem som skulle bli sammen med hvem, måtte vi kaste en møkkete planke for å avgjøre. “Hvis den lander på den møkkete siden skal dere bli sammen, hvis den lander på den rene siden skal vi bli sammen”. HAHA, tider!
Så jeg ble sammen med han ene da, og vi var faktisk kjærester gjennom resten av tiden på barneskolen. Litt av og på da, litt drama måtte jo oppstå. Når han gikk i 7. klasse, like før han skulle begynne på ungdomsskolen, tror jeg det var sånn at vi bestemte oss for at vi måtte gjøre det slutt, for da fikk vi ikke tid til hverandre lengre (selv om vi så og si var/er naboer HAHA). Hehe søtt! Er fortsatt venn med han, ganske morsomt å tenke tilbake på hvor “forelsket” jeg var i han
Noen småe flammer har jeg hatt gjennom årene, men de har sluknet like fort som de ble tent. Jeg har aldri vært en “kjæreste jente”, har likt å feste og ha det moro med venninner og kompiser. Jeg har vært – og fortsatt er – en skikkelig partygirl, men siste året har jeg faktisk vridd litt om og faktisk ønsket meg en kjæreste. Men, igjen, så er jeg så utrolig vanskelig og kresen, så det skal ganske mye til for å temme denne tigeren. Jeg er ikke på leting etter kjæreste, men er åpen for det – stor forskjell! Mange jenter er sånn som hele tiden føler at de MÅ ha noen. Det er viktig å være selvstendig, jenter. Chicks before dicks!
Jeg vet hvordan det er å være forelsket, det har jeg vært et par ganger, og det er en ubeskrivelig fin følelse. Gleder meg til å føle det igjen – med riktige personen som fortjener meg Men, ingen hastverk. Viktig å herje fra seg litt, plutselig sitter man der smelt på tjukka!
Jeg vet jeg ikke er den eneste, men jeg føler meg ganske alene om å glede meg til å bli mamma?! Spør jeg venninner om de gleder seg til å få barn, er svaret ofte “Nei, ikke faen! Skal ikke ha unge/skal ikke ha unge før æ e minst 30”.
Noe dere kanskje ikke visste om meg, er at jeg er utrolig glad i unger. Å få unge er selvsagt krevende og tungt til tider, spesielt i ung alder, men jeg gleder meg enormt mye til den dagen hvor en graviditetstest viser positiv. Kunne faktisk tenkt meg og blitt mamma NÅ, men av hensiktsmessige årsaker og mange mangler i livet velger jeg selvsagt å vente. Første man trenger er kanskje noen å få unge med, og som dere vet er jeg en mannehater og forever alone. I tillegg er det så mye jeg har lyst til å oppleve først, opplevelser man ikke kan oppleve med en unge hengende på slep, haha. Men hadde jeg ved et “uhell” blitt gravid nå, tror jeg ikke at jeg ville vært i stand til å ta abort, tror jeg! Jeg er ikke imot abort, men det avhenger selfølgelig veldig av hvordan situasjon man er i, spør du meg.
Jeg tror mye av grunnen til at jeg ser så frem til å bli mamma, er at jeg har mistet min egen. Det har påvirket meg veldig til å ville føre generasjonen videre og være en mamma selv. Synes det er veldig fint å tenke på, jeg vet jeg ville blitt en god mor, hehe ♥ Men som sagt, etter planen blir det nok (dessverre) noen år til det skjer!
Sovnet av rett etter jobb, var helt utslitt. Godt å legge seg litt tidlig selv om det er helg.
Fikk også en forferdelig nyhet i går, slike ting er så vanskelig å finne seg i og forstå. Tre menn omkom i bilulykke i Lavangen i går kveld – èn av de er sønnen til noen nære familievenner. Å miste noen så brått er forferdelig tragisk, i ene øyeblikket, helt uventet… Får du en telefon om at din sønn eller bror borte. Snur verden helt opp-ned for en familie, venner og kjente på et blunk. Skulle ønske jeg kunne tatt bort smerten de som står igjen har nå, det kan jeg ikke, men tenker veldig mye på dere.
Jeg vet ikke årsaken til ulykken, men bilulykker generelt skremmer meg og får meg til å passe på når jeg sitter i en bil andre kjører. Bruk alltid bilbelte! Og man skal ikke være redd å si ifra hvis man synes føreren kjører for fort, sitter og skriver melding eller gjør andre ting som er uforsvarlig – jeg sier alltid ifra hvis jeg føler meg utrygg, tro meg! Mange av mine kompiser som har fått seg en skjennepreken av meg.
Fikk ikke til å laste opp bilder, hmm. Men skal på en liten bytur nå med mine fine søsken, Bernt Halvor og Marlene. Snakkes når jeg er hjemme ♥
Hvorfor skal egentlig “rosabloggere” bli vinklet til noe negativt? Ikke at jeg bryr meg om noen kaller meg en rosablogger, men jeg liker ikke ordet, for det er vinklet til noe negativt. Greit, vi skriver om klær, sminke og det overfladiske, men det er jo det som opptar jenter flest? Dypere innlegg har vi alle i blant, men dette er en offentlig dagbok som veldig mange tusen leser hver eneste dag, derfor får dere som regel se mest av overflaten.
Har hendt flere ganger at jeg har vært ordentlig lei meg, følt meg alene og at verden raser sammen. Jasså, tenker dere? Den siden av meg har dere ikke sett mye til. Dere har et helt annet inntrykk av meg. Dere tror jeg lever “det perfekte liv”, shopper, er med venner, fester og koser meg dagen lang. I første tankegang har jeg hatt lyst til å skrive om nedturene mine, vise dere min svake side, for det finnes så mye støtte i dere. Men med nærmere ettertanke har jeg latt vær. Det er for å beskytte meg selv. Vil ikke at hvem som helst skal vite om mine svake sider, og kanskje bruke det mot meg. Det jeg skriver på denne bloggen vil følge meg resten av livet.
Dere husker da jeg hadde bloggpause over en måned? Da hadde jeg det ikke helt lett, skal jeg si dere. Hadde hver dag lyst til å gi dere ei forklaring. Jeg vet mange av dere hadde forstått og hjulpet meg gjennom det hele, men det var alt for personlig. Kommer en dag til å fortelle dere, når jeg er klar for det. Det er ganske tøft å dele sine innerste tanker og problemer med så mange mennesker, vite at så mange vet om dine svakeste punkt og hemmeligheter. Derfor skriver man stortsett om det overfladiske, og blir nettopp kalt for “rosabloggere”. “
Hvorfor er du ikke her nå, og tørker bort tårene mine? Nå er det nøyaktig tre år siden vi fikk beskjeden om at tilstanden din var blitt forverret. Vi var på sykehuset og besøkte deg hver dag, holdt deg i hånden og klemte deg helt til siste slutt. Vi visste at du var veldig syk, men selvfølgelig skulle du jo bli frisk. Legene fortalte at det så dårlig ut. De sa det var dine siste dager. De sa det ikke direkte, men jeg skjønte jo at det var det de mente, selv om jeg fortsatt hadde troa og håpet om at du skulle reise deg opp å spasere ut av sykehuset sammen med oss. Vi prøvde å være sterke og ikke gråte når du så på, for vi visste hvor vondt du fikk i hjertet ditt av å se oss ha det vondt. De tyngste tårene kom alltid om natten når jeg var alene.
Selv om sykdommen satt sitt preg på ansiktet ditt, gikk den aldri utover humøret. Du prøvde alltid å skjule for oss at du hadde det vondt. Jeg visste godt at du var syk og at du hadde det vondt, men du sa jo at du skulle jo bli frisk? Du skulle jo lære meg å spille gitar skikkelig, for Raade eier jo ikke tålmodighet til det…
Har så mange gode minner. Har alltid vært en pappajente, som synes fanget ditt var den beste plassen å være. Du sa alltid at jeg var yndlingsjenta di, selv om jeg vet at du sa akkurat det samme til Karen og Jordild, men det var hemmelig. Fisk og joikaboller minner meg om deg, for det spiste vi alltid når vi var hos deg. Elsket når du tok frem gitaren og sang til oss, og vi fikk synge med, selv om jeg vet hvor lei du var av alle sangene. Vi ble aldri leie. Er så fint å tenke på at jeg aldri blir å glemme stemmen din, den er takk og lov foreviget gjennom sangene til deg og Ero. Og ansiktet og hendene dine ser jeg hver gang jeg er sammen med Raade. Det føles godt!
Blir stolt når noen sier jeg ligner på deg! Kjekke og fine pappaen min.
Husker siste gangen du klemte hånden min, så meg inn i øynene, og hvisket “glad i dæ gullet mitt”. Det var de siste ordene du sa til meg.
Men du pappa, jeg vil bare at du skal vite at jeg har det bra. Selv om jeg savner deg så inderlig mye, går livet videre. Jeg har mange som er glade i meg og som passer på meg, så du trenger ikke engste deg. Du kan hvile i fred, så snakkes vi snart igjen. Hils mamma fra meg, og si at jeg elsker henne også og gi henne en klem. Gleder meg til å sitte på fanget ditt igjen, pappa.
Hmm, ja, hvor skal man begynne.. Èn uke siden sist. Burde kanskje ha sagt ifra om at jeg tok meg en “liten” pause!? Vel, jeg overrasker stadig – ikke postivt selvsagt. For èn uke siden og en stund før det, følte jeg meg utrolig sliten og lei. Ikke bare blogging, men ting generelt. Planen var ikke at pausen skulle bli så “lang”, men herregud så godt det har vært! Har faktisk ikke tenkt på bloggen EN ENESTE GANG (okei, litt) denne uka, og det er faktisk to år siden sist jeg kan huske at blogg ikke har svirret rundt i tankene mine konstant. Faktisk!
Å se bilder av et slitent, sminkeløst ansikt er ikke det dere vil lese om. Jeg følte meg rett og slett “tvunget” til å blogge, bare for å tilfredstille dere. Og det er jo klart jeg vil tilfredstille dere som lesere, men jeg må først og fremst tenke på meg selv. Når blogging ikke lengre er gøy og givende – ja, da må man rett og slett ta en pause. Alle bloggere mister motivasjonen og gleden av blogging i ny og ned, og da synes jeg det er bedre å ta en ordentlig pause i stedet for å poste innlegg for at man føler seg tvunget til det.
Fikk nesten dette til og høres verre ut enn det er, så kan si det enkelt og greit: jeg var dritlei bloggen, og trengte litt pause! Regner med dere har litt forståelse for det, hvis ikke.. Whatever! Blogglysten er i allefall tilbake nå.
Stjeler noen bilder fra Therese siden jeg ikke har tatt noen selv.
Moppabilen <3
Ja, jeg døgner. Lurt? Ja takk, jeg vet! Eller, jeg ombestemte meg akkurat!! God natt og lykke til, til meg med å stå opp i morgen. Tjohei!
Har forresten fjernet godkjenning av kommentarer nå, ble alt for mye arbeid å godkjenne, så nå kan alle spytte ut akkurat det de vil!
Noen av dere spør om hva som skjedde i Oslo som var “mindre hyggelig”. Vel, egentlig vil jeg ikke rette noe oppmerksomhet rundt det, for det er akkurat det de ønsket, vil jeg tro. “Skal dere blogge om dette? Hahaha!”, og lignende fikk vi høre hele tiden, på en veldig stygg og ubehagelig måte. Så enkelte sitter vel og ler av at jeg i det hele tatt nevner det nå. I tillegg var mange veldig stygge med oss fordi vi er nordlendinger, og dreiv og etterlignet dialekten på en hånlig måte. Jaja, haters make me famous!
Og JA, selvfølgelig skal jeg blogge om det ;););) ♥ BLOGG ♥
Men skjønner nå hva andre bloggere mener med at de får mye dritt slengt etter seg fordi de er bloggere. Har lest mye om det på de fleste andre store blogger, men har aldri kjent meg igjen – før nå. For har aldri opplevd maken her i Tromsø. Enten er folkene snillere her, eller så er jeg veldig naiv. Jeg hører i allefall aldri noen snakke stygt om meg pga bloggen her hjemme i Tromsø (Haha, nå sitter sikkert noen Tromsøfolk og ler av meg, og tenker “Du skulle bare visst drittkjærring”). Glad er jeg for det, for det vi opplevde i Oslo var ikke greit!
For en ting er i allefall sikkert; denne bloggen har ikke forandret meg på noen som helst måte. Jeg tror ikke at jeg er kjendis eller noe, selv om jeg vet at veldig mange vet hvem jeg er pga denne bloggen. Men går ikke rundt og tror jeg er noe. Her i byen er jeg akkurat den samme Tuva som før jeg opprettet denne bloggen.
Bloggærneee 😉
Er viktig å være sterk og ikke la noen knekke deg. Stygge kommentarer og drittslenging på gaten vil ikke være grunnen til at jeg slutter å blogge, den dagen jeg gjør det.
