Det er noe mange av oss jenter ikke har forstått helt .. Dere vet når man holder på med/er sammen med en gutt, så finner man ut at han vært på en annen jente, og da blir det ofte automatisk sånn at man hater hun andre jenta. Man “legger skylden” på henne, føler seg truet av henne, snakker stygt om henne til alle, ser stygt på henne og kaller henne for ei hore osv. Det blir så feil, for i veldig mange tilfeller er hun like uskyldig som deg i saken. Det er gutten som har gjort deg noe vondt, for det var hans handlinger som han selv valgte å gjøre mot deg. Mange jenter er så utrolig dumme og naive som faktisk tar tilbake drittsekker som ikke fortjener deg, selv etter at sannheten er kommet på bordet, for man velger å legge hatet over på hun andre jenta. Utroskap er noe jeg aldri kommer til å tilgi, for èn gang utro – alltid utro! Det skal man ikke tilgi.
Og i stedet for å gå rundt og hate hun jenta og føle seg “truet” av henne, burde man faktisk ta kontakt med henne og høre hvordan situasjonen er fra hennes side. Da kommer sannheten fram og man trenger ikke gå å være usikker. Da finner man ofte ut at gutten faktisk har lurt begge to. Men selvfølgelig, finnes selvsagt noen crazy bitches som ikke tenker lengre enn til nesetippen og som kun er ute etter å ødelegge, men fremdeles er det gutten som må stå for sine handlinger.
Det var dagens visdomsord fra meg. Nå skal jeg rydde huset før familien kommer hjem, så skal jeg på jobb. Må se om jeg rekker blogge noe mer før jeg drar.
Til tross for regnvær og veldig få varmegrader, var det utrolig mange mennesker som møtte opp i dag. Hadde ikke ventet noe annet da. Utrolig fint å se folk samle seg for å vise sin støtte. Norge er et fint land ♥
Setter virkelig pris på livet for tiden! Setter pris på alt jeg har. Har du gått i fakkeltog i dag?
Dette innlegget skulle egentlig vært postet for èn time siden, men vi har veldig problemer med nettet her hjemme.. Utrolig slitsomt å blogge da 🙁 I kveld skal Elena sove hos meg, det blir koselig. Muss til dere alle, så snakkes vi om litt ♥
Nå er jeg sammen med Theresepia mi ♥ Vi lager oss frokost og priser oss lykkelige over hvor bra vi har det. Klokken 18.00 er det fakkeltog her i Tromsø til støtte for ofre og pårørende – vi ses der, Tromsøværinger!
Det har virkelig vært en trist dag – man kjenner det på hele kroppen, stemningen i huset og hele Norge. Ute er det grått, trist og regnfullt – noe som minner om at dette er en sorgfull dag. Helt ærlig føler jeg ikke for å skrive så mye, blogging i denne sammenheng føles så ubetydelig. Man vet aldri når livet helt uventet tar en brå vending, og man skal virkelig sette pris på sine kjære og nære. Glad i dere alle, og håper dere alle har det bra ♥ Kjenner jeg blir stolt over landet vårt når jeg ser hvor omsorgsfulle mennesker er i slike situasjoner.
Spent på om gleden av å blogge er tilbake i morgen..
Ord blir små i slike forferdelige situasjoner. At mennesker er i stand til å utføre slike handlinger, er for meg og de aller fleste – helt uforståelig. Tenker generelt på terrorangrep, så lurer jeg virkelig på hva slags tanker det er som går gjennom hodet på gjerningspersonen(e) i øyeblikket, og ikke minst hvordan en person kan sitte i forkant å planlegge et slikt angrep på helt uskyldige mennesker. Slike forferdelige angrep skjer verden over, men når det skjer her hjemme, i trygge Norge – det er da man virkelig får øynene opp. Dette er virkelig en trist dag for Norge! Alle mine tanker går til de omkomne, de savnede og pårørende ♥ For alt jeg (og du) vet, kan det være noen vi kjenner..
Siterer noen kloke ord jeg leste på Facebook:
På en dag som dette er det igjen viktig å huske på at handlinger som dette ikke blir utført av raser eller hudfarger, av stater eller verdensdeler, men av enkeltpersoner og grupper som har mistet fokus på det viktige i Verden: Samhold, omsorg, forståelse, empati og kjærlighet.. spre dette videre! Og ta vare på dine nære og kjære ♥
Føler det i lengen blir alt for mye overfladisk tull her på bloggen, og kategorien “Tanker, tema og følelser” blir alt for lite brukt, så spurte nettopp på Facebook siden min om det er noen spesielle temaer eller lignende de vil jeg skal ta opp. Fikk inn en del forslag, men det jeg fikk mest lyst til å skrive om i dag, var om slanking og selvtillit. Det er noe enhver kjenner seg igjen i.
Spesielt i vår alder er det veldig mye fokus rundt utseende, slanking og kropp. Vi alle vil ha kroppen og utseendet til Jessica Alba, og det er det som er den største feilen. Vi sammenligner oss selv med alle andre. Det er kanskje der hele problemet ligger, vil jeg si. Verken jeg eller du kommer til å se ut som Jessica Alba eller Megan Fox uansett, så det første vi må gjøre er å legge fra oss de tankene og heller ha troa på oss selv.
Vi alle har våre komplekser når det kommer til vårt eget utseende. Vet det er lett å si, men man må virkelig prøve å ikke tenke så mye på alle “feilene”, men heller trekke frem det positive ved oss selv, for vi alle har så mange flere postive ting enn negative. Tror det er akkurat det som har bygd opp selvtilliten min. Etter min mening har jeg en alt for stor nese, litt rar form på ansiktet, stygge tenner, småe pupper, stygge hender og.. Ja, mange flere ting jeg gjerne kunne forandret på. Før tenkte jeg forferdelig mye over dette, men nå har jeg slått meg selv i hodet og innsett at det er sånn jeg er. Jeg har så mye annet positivt jeg velger å fokusere på, og det er det som gjør at jeg har den selvtilliten jeg har.
For å si det slik, en “mindre pen” person kan ha all verden med selvtillit, kun fordi personen har det godt med seg selv. Selvtillit kommer ikke kun ut i fra utseendet vet dere, den bygges og opp ut i fra selvmestring. Om man klarer oppnå noe får man bedre selvtillit. Det kan være alt fra å være flink i en sport, flink på skolen og å være snill mot andre mennesker. Jeg f. eks. får veldig god selvtillit av å trene. Ikke kun fordi jeg synes at kroppen min ser bedre ut, men og fordi jeg føler meg flink som er så flink til å trene. Ei god treningsøkt kan gjøre underverker på humøret og selvfølelsen, og resulterer i en god dag. Om jeg også hadde vært flinkere på skolen vet jeg at selvtilliten min hadde vært ennå bedre!
Når det kommer til slanking synes jeg det er veldig vanskelig å svare på spørsmålene deres. Jeg synes i alle fall det er viktig å ikke fokusere på tallet som vises på vekta, for det er faktisk ikke det som telles. For å ta et eksempel; da jeg gikk på turn var jeg veldig, veldig liten og tynn. Broren min som nå er 27 år fikk sjokk da jeg fortalte han hvor mye jeg veide til å være så liten. Jeg hadde veldig mye muskler da. Men i alle fall, vi alle har helt forskjellig beinbygning, så det er vanskelig for meg å svare når dere spør om det er normalt å veie x kg når man er x gammel. Om man virkelig er overvektig er saken litt annerledes, men da bør man kanskje oppsøke en lege i stedet for å sulte seg ihjel for å gå ned i vekt. Jeg har virkelig ikke troa på å slanke seg ved å “slutte” og spise er noe effektiv i lengden, men spis heller litt sunnere og begynn og tren! Omså gå til skolen i stedet for å ta buss, spis grov landgang i stedet for fin, kutt ned på brusdrikkingen og godterispisingen, gå i trapper i stedet for å ta heisen.. Er mange småting man kan gjøre for å bli i bedre form. Men runder av nå før noen sovner av.
Hva får DU god selvtillit av? Likte dere denne type innlegg? Hva skal jeg ta opp neste gang i så fall?
Hvor mange ganger har dere tenkt; “Hun bloggeren der lever et perfekt liv!”. Hvor mange ganger har dere tenkt akkurat det om meg som blogger? Selv tenker jeg det ofte om andre bloggere, så det overrakser meg ikke om mange har det inntrykket av meg.
“Du er så flink”, “Du er så pen”, “Du lever et perfekt liv” – kommentarer jeg ofte får!
Jeg er fullt klar over at det antageligvis er 13 år gamle jenter som tror dette, men dere skal vite at sånn er det ikke. Jeg vil ikke fremstå som en smilende og glad jente til en hver tid, som er kjempeflink på skolen, alltid ser pen ut og alltid gjør det rette – for det er/gjør jeg ikke. Som jeg nettopp skrev i et innlegg, er det menneskelig å ha dårlige dager – selv hvor godt man i grunn har det. Hele helga har jeg vært skikkelig nedpå, og det er fordi jeg føler meg skikkelig dum. Jeg prioriterer helt feil! Jeg har det jo kjempebra, men all motivasjonen er borte. Alt er et ork for tiden!
Tenker spesielt på skolen og trening. De to tingene som betyr mest, og er viktigst! Jeg vet mange er skoleleie, men jeg tar helt kaka! Fraværet mitt er så stort at om jeg hadde postet det her på bloggen, hadde samtlige av dere fått hakeslep! Det er ikke en god følelse å legge seg om kvelden å tenke på at man ikke har fått gjort noe fornuftig ut av dagen. Om ikke jeg tar meg sammen NÅ har jeg ingen sjangs til å bestå til våren. Lærerne mine og foreldrene mine sier at toget snart er gått, og det har jeg endelig innsett at de har helt rett i. Læreren min sa til og med: “Om du hadde lagt like mye tid i skolen som du gjør i bloggen, hadde du bare hatt 5’ere”. De ordene brant seg fast i hodet mitt. Det er jo sant, jeg prioriterer både bloggen, treningen og venner før skolen. Jeg føler meg skikkelig dum!
Nå for eksempel burde jeg ha gjort skoleoppgaver som læreren min veldig ønsket at jeg skulle ha gjort i vinterferien, men hva gjør jeg? Blogger.
Sorry for ingen bilder, verken humøret eller trynet mitt er klar for noe photoshoot nå. Håper på en bedre dag i morgen 🙂 Skal legge meg TIDLIG så jeg kommer meg opp på skolen, og det resulterer som regel i en bra dag med god samvittighet!
Først og fremst synes jeg alle skal lese dette innlegget til Julia. Som om jeg skulle skrevet/sagt det selv! Husk og hør sangen hun har postet også, den var helt nydelig!
Skal ikke si så mye, for da kunne jeg like godt bare kopiert teksten til Julia, og det er ikke noe vits. Som hun sier kan ofte hver minste filleting bli gjort om til et verdensproblem i våre bortskjemte hoder. Vi alle har selvfølgelig dårlige dager, det er menneskelig, og lov. Det skal være lov til synes synd på seg selv for små ting i blandt, men hver minste ting skal ikke la oss knekke sammen, og tro at verden faller ned i hodet på oss.
Selv har jeg grunn til å være litt lei meg til tider, med tanke på mine biologiske foreldre. Jeg har to valg – legge meg ned å sørge, stenge alt og alle ute, tenke alt for mye, og synes synd på meg selv. Eller velge alternativ to – kan løfte hodet, se fremover, tenke på hvor mye hell i uhell jeg har hatt, tenke at jeg hadde en mamma og pappa som var veldig glad i meg, og som ønsker at jeg skal være lykkelig og glad. Jeg velger det siste! Jeg tror helt klart at vi fleste her i Norge kan velge vår egen lykke.
Mange maser om at jeg skal fortelle om bosituasjonen min, om jeg bor i fosterhjem, hvorfor, om jeg bor med mine biologiske søsken, hvorfor jeg ikke bor med mine biologiske foreldre – ja, spørmålene er mange, og det skjønner jeg godt.
Jo, jeg bor i fosterhjem, sammen med min fosterlillebror som blir 14 år om noen uker. Har bodd her siden jeg var åtte år, altså halve livet mitt. Fosterfamilien er de jeg kaller familien min, på lik linje som mine biologiske søsken. Så når jeg snakker om familie, søsken eller foreldre her på bloggen, kan det være både fosterfamilien min og mine biologiske søsken det er snakk om.
Da jeg var syv år gammel døde en av de viktigste personene i livet mitt – mammaen min. Så jeg og mine tre søsken måtte flytte på barnehjem hvor vi bodde rundt ett år, før barnevernet fant forskjellige fosterfamilier til oss fire. Jeg var så heldig at jeg kom til den beste fosterfamilien jeg noen gang kunne tenke meg. De er virkelig glade i meg, og det har jeg skjønt ettersom de har holdt ut med meg i alle disse år, uansett hvor mye tull jeg har funnet på. Hvorfor vi ikke flyttet til pappa var fordi han ikke var i stand til å ta vare på alle oss, men vi besøkte han ofte. Mammaen min, Kristine het hun ♥ Veldig utydelig bilde, kan sikkert vise dere et bedre en dag.
Jeg har tre helsøsken (biologisk), og det er Karen, Raade og Jordild. Også har jeg fem halvsøsken, og tre fostersøsken. Fostersøskene mine heter Marlene, Bernt-Halvor og Tommi. Fosterforeldrene mine kaller jeg ikke mamma og pappa, men navnene deres. Grunnen er kanskje at jeg fortsatt var i sorg over mamma da jeg flyttet til fosterfamilien min, og da føltes det rart å kalle noen andre for mamma. Og pappaen min levde fortsatt da, så da hadde jeg jo en pappa.
Pappa fikk kreft for kanskje fire år siden, og november 2008 tapte han kampen. Noe jeg aldri hadde trodd ville skje. Det kom så uventet, selv om det var ganske åpenbart at det gikk mot slutten. Men jeg ville aldri tro det. Pappa var helten min, han beskyttet meg alltid, fikk meg alltid til å føle at jeg var favoritt ungen hannes (akkurat som han fikk de andre til å føle det samme), han sang for meg, spilte gitar, klemte meg hele tiden, gråt litt da han sa ha det til oss når vi dro fra han, han hadde så snille øyne og var den beste, rett og slett.
Men det som er så fint er at jeg aldri kommer til å glemme stemmen til pappa. For en del år siden skjønner dere, var pappa musiker og låtskriver, og musikken til pappa og Ero (som han spilte med) har jeg på CD og den ligger ute på youtube. Du finner dem på spotify også om dere søker på tobben & Ero, om noen skulle ønske å høre. Pleier ofte å høre på musikken deres. Sånn for å kjenne igjen den herlige stemmen jeg savner så.
Pappaen min til høyre ♥ Hører ofte at jeg er så lik pappa i utseende, så når noen kommenterer at jeg ser ut som en mann, da tenker jeg bare; det er fordi jeg har arvet det flotte utseende til pappa, hehe ♥
Denne sangen liker jeg så godt, teksten er så meningsfull. Ba alltid pappa om å synge denne, måtte nesten tvinge han siden han var så dritt lei den, hehe.
Men som dere kanskje har fått inntrykk av gjennom bloggen, så har jeg det veldig bra den dag i dag. Alt dette har formet meg til den personen jeg er
