Her kommer et ganske personlig innlegg, noe jeg aldri har hatt før på bloggen. Har fått veldig mange lesere den siste tiden, og jeg tenkte jeg skulle fortelle dere litt om meg selv, personlig. Vil ikke skrive så veldig detaljert, til hensyn for mine søsken. Vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne, men tror jeg bare hopper i det.
Det hele begynte en dag for åtte år siden, jeg var altså syv år gammel. Jeg var på skolen, så kom det en lærer inn å fortalte at jeg måtte komme opp på rektors kontor. Jeg tenkte bare "ååh, hva har jeg gjort galt nå?" (jeg var litt av en shitt kidd) Men oppe på rektors kontor satt resten av mine søsken. Og mine to eldste brødre som da var rundt tjue år, satt å gråt. Jeg skjønte ingenting. Vi ble fortalt at mamma var veldig syk og at hun lå på sykehus, og at det så veldig dårlig ut. Vi dro da til sykehuset. Hun døde da ikke mange timer etter. Husker ikke så veldig mange detaljer, for alt dette virker veldig fjernt for meg.
Jeg og mine tre søsken flyttet like etter på barnehjem, mens barnevernet jobbet for å finne fosterhjem til oss. Vi flyttet ikke til pappa pågrunn av personlige årsaker, men vi var på besøk hos han ofte. Jeg og mine søsken bodde på barnehjemmet i omtrent et år, før barnevernet fant fosterhjem til oss. Vi fire ble plassert i forskjellige fosterhjem, bortsett fra Karen og Raade som bor sammen. Så ja, jeg bor i fosterhjem og har bodd her i litt over syv år nå.
Jeg har en helt fantastisk fosterfamilie som har tatt utrolig gått vare på meg. Har vært så utrolig heldig som har kommet hit jeg bor nå. Liker ikke å omtale dem som fosterfamilie, for i mine øyne er de min ekte familie på lik linje som mine biologiske søsken. Så jeg har det veldig bra. Livet gikk videre uten mamma.
Men så snudde det seg litt opp ned igjen for snart tre år siden, da vi fikk vite at pappa hadde fått kreft. Jeg ville ikke tro det da jeg fikk høre det. Pappa som var den helten liksom. Han gikk på behandling og cellegift, og jeg tenkte hele tiden at pappa aldri kom til å død. Han som hadde så mye liv i seg kom til å overleve dette, tenkte jeg. Men han ble slappere og slappere med tiden og det så veldig dårlig ut. Men jeg trodde for det om aldri at han kom til å død.
I November 2008 ble pappa lagt inn på sykehuset, fordi han hadde fått lungebetennelse i tillegg, pågrunn av at immunforsvaret var blitt så dårlig. Jeg, mine søsken og fosterforeldrene våre var på sykehuset hele tiden. Pappa var ikke til å kjenne igjen, ikke bare fordi han var blitt så tynn, men han hadde mistet all gløden i ansiktet. Men jeg trodde fortsatt ikke at han skulle død, selv om legene gjorde det veldig klart for seg at tilstanden var dårlig. Men han døde 27. november. Det var på en måte en lettelse, for han hadde det ikke noe bra den siste tiden han levde. Selv om jeg skulle gjort alt i verden for å få både han og mamma tilbake.
Men bare så en ting er klart. Dette er ikke et sippeinnlegg for at jeg vil at alle skal synes synd på meg, men har fått så mange kommentarer om jeg bor i fosterhjem og hvorfor osv. Så jeg ville bare fortelle litt om det. Livet går videre, tro det eller ei. Jeg har det veldig bra den dag i dag. Orker ikke lese gjennom etter skrivefeil.
