Da var dagen plutselig her. Jeg skal ta med meg den stygge kofferten jeg kjøpte i Cabarete og reise hjem til hjembyen min. Hjem til alt jeg reiste fra for snart 3 måneder siden – som forresten føles uten som en liten evighet siden. Hjem til familien, venner og BILEN MIN ♥ Herregud så jeg har savnet bilen. Gleder meg til å se, kjenne på og kjøre bilen min igjen – dere aner ikke. Tror jeg bare skipper returbilletten og heller kjører hjem til Trondheim igjen, hehe. Jeg mener det!
Therese skal feire bursdagen sin på lørdag og det blir så gøy og fint å se henne og alle sammen igjen. Nei, det blir fint å komme seg hjem en tur nå!
Mange som var nysgjerrige på kjolen. Den er dessverre kjøpt i utlandet, men jeg har funnet en som ligner veldig her til bare 250 kr. Veldig lik, om ikke enda finere!
Heihei! Nå leste jeg akkurat blogginnlegget til Anna om kvelden, og da er det klin umulig å komme med egne ord, haha. Vi blogg-chicas her i Trondheim – meg, Anna, Erica og Aurora har, som nevnt tidligere, enda planer om å ha klessalg. Planleggingen har foregått over Facebook og der har det ikke vært så mye framgang, så i kveld måtte vi trå til å samle gjengen for litt brainstorming over en middag. Nå er vi litt nærmere ett klessalg enn hva vi var tidligere, men om noen har forslag til HVOR vi kan ha salget – kom gjerne med dem ♥
Jeg og Anna fant en perfekt spot å ta bilder på (trodde vi), og der stod vi i full sving med både selvutløseren og bildetaking av hverandre. Plutselig kom det en dame og pikket på vinduet i bygget rett ved og ga signal om at vi måtte slutte, med en hel gjeng av folk bak henne. HAHA SÅ FLAUT! Skulle tro det var kriminelt med photoshoot.
Hemmeligheten bak hvordan man får en big booty på bilder er å kjøpe samme objektiv som meg! Sjuuukt for en rumpe jeg fikk her da, haha?? Husker ikke i farta hva objektivet heter, men skal skrive ett innlegg om det snarest.
Topp og bukse fra Zara
I morgen drar jeg til Tromsø, så da blogges vi neste gang derfra ♥
Hva er det man ikke må gjennomgå som bloggkjæreste? Hehe, stakkars! Ikke det beste tidspunktet å lage videoblogg på, seint på kvelden etter en lang dag med jobb, skole og trening, men super-blogg-kjæresten stiller opp likevel.
Endelig har vi fått spilt inn svarene på spørsmålsrunden! Nedenfor ser dere fire screenshots av den over 30 minutter lange videoen – som blir en artig jobb å klippe kraftig ned.. Jeg finnes ikke teknisk smart og i tillegg er det så lenge siden jeg har brukt iMovie at jeg må å lære meg alt på nytt. Hvordan klipper man en video der inne?? Det kan fort ta litt tid, men bare vær tålmodige – videoen kommer så fort jeg er ferdig 😀
Magen henger ut på vift under store deler av filmen, hadde det vært opp til meg hadde vi spilt inn en ny video – men det er nok ganske så uaktuelt for videopartneren min. Han skal få slippe, altså. Denne gangen.
♦ ANONYM! I Trondheim kan jeg bevege meg i all offentlighet uten å møte på ett eneste kjent ansikt. For utenom når jeg møter på blogglesere, er jeg som en liten maur i folkemengden. Tromsø er ikke i teorien en så veldig liten by (omtrent 70 000 innbyggere and still growing), men det er ikke til å unngå og møte bekjente på butikken eller på trening – som tar meg videre til neste punkt..
♦ På den sosiale fronten er det å dra på treningssenteret for meg noe helt annet i Trondheim sammenlignet med Tromsø. I Tromsø drar (faktisk) veldig mange på SATS for å være sosiale, enten man vil eller ikke, for der møter man MINST fem personer man kjenner. Spørsmålet er ikke lengre “Møtte du noen kjentfolk på SATS?”, nå spør man heller “Hvem møtte du på SATS i dag?”. SATS blir av mange kalt for Gründer by day (Gründer er den mest “sossete” uteplassen i Tromsø), og det kallenavnet er ikke helt ufortjent. Snakketøyet kan fort få mer trim enn kroppen. Ikke minst kan man fort føle et ubehag når man vet at halve Tromsø kan glo deg i anus når du kjører knebøy.
Nå trener jeg på 3T i Trondheim og kan trene helt uforstyrret, for her kjenner jeg nesten ingen. Det er deilig å føle seg anonym på trening, men må også innrømme at jeg savner litt den sosiale biten med å dra på trening. Både fordeler og ulemper ved det.
Topp her(svart her) // Skjorte Zara // Bukse her(adlinks)
♦ Skal ikke skryte på meg at jeg har vært på mange oppdagelsesferder rundt omkring i fjell og fjorder her i Trondheim, men kan likevel trygt påstå at naturen i Trondheim ikke kan måles med Nord-Norge. Det er ikke noe man (..jeg) setter pris på i det daglige, men Tromsø er en utrolig vakker by naturmessig og jeg anbefaler alle å reise dit en gang for og oppleve selv.
♦ Reisemulighetene fra Trondheim er så latterlig mange flere og billigere enn fra Tromsø. Kjører man 4 timer i bil fra Tromsø, hvor ender man da? Jo, i Narvik – som ikke akkurat er verdens navle. En liten by med såvidt 20 000 innbyggere? Vil man ei uke til syden må man som regel mellomlande i Oslo på grunn av lite utvalg av direktefly, og det er alltid en kjedelig, ekstra kostnad. Fra Trondheim er det langt flere muligheter med direktefly og det gjør det både lettere og billigere å ta seg en ferietur. Harryhandel i Sverige er også bare en time unna – stor tommel opp for Sverige og direktefly!
♦ Shopping! I Trondheim er utvalget mye større og det er egentlig ingen butikker jeg savner. Savnet spesielt Zara i Tromsø og det har vi i Trondheim. Ellers shopper jeg mye mer på nett og det kan man gjøre hvor enn man befinner seg, hihi.
♦ Jeg har oppfattet trøndere og nordlendinger som generelt ganske like, både i væremåte og språk. Vi tar oss selv lite høytidelig og banner litt vel mye, både trøndere og nordlendinger – men tror nok vi nordlendinger er hakket verre *kremt*..
Ellers kan jeg si at jeg begynner å føle meg veldig “hjemme” her i Trondheim og trives godt. Kan se for meg å bo her en goood stund, kanskje til og med etablere meg med barn og alt i framtiden, hmmm.. Men har også alltid hatt en liten drøm om å bo i Oslo en gang i løpet av livet. Haha – veldig ubesluttsom, som med alt annet.
Hei, og beklager for dårlige oppdateringer – inkludert denne.. Er det egentlig lov å si at man er sliten? Føler det bare er alenemammaer med jobb og tre unger som har lov å klage – ikke en 21 år gammel jente uten barn.
Det har ikke vært mangel på mulighet for å jobbe, og det har ført til at jeg har takket ja og jobbet mye denne uken. Synes det har vært veldig greit og fått jobbet en del, spesielt nå i starten slik at jeg har fått lært mest mulig på kort tid. Det er mange rutiner som skal innlæres og tempoet er høyt gjennom hele dagen. Har vært så sliten når jeg har kommet hjem, litt små svett, sminkefri og klar for sofaen, og det har naturligvis gått utover bloggen.
Ferdigpizza som jeg sjeldent ellers spiser, har aldri smakt så godt som etter en krevende dag på jobb, haha.
Men altså, jeg klager egentlig ikke! Det føles veldig godt å være i jobb igjen og jeg er utrolig glad for jobben jeg fått – på sykehjem! Og nå som jeg begynner sakte men sikkert å bli tryggere blir det bare bedre og bedre for hver gang. Det er bare mye nytt og jeg vil etterhvert klare og finne en balanse, med jobb og blogg. Det her skal bli veldig bra ♥ I morgen har jeg fri, så da skal jeg og Vegard spille inn svarene av spørsmålsrunden.
Har så mye jeg har lyst til å si, for herlighet..♥ Det er skummelt å vise seg fra en så sårbar side, spesielt i all offentlighet – men at dere deler så mye tilbake gjør det fullstendig verdt det. Tidligere har jeg følt mye skam rundt min egen fortid og var derfor veldig i tvil om jeg skulle poste innlegget, men atter en gang sitter jeg igjen med en følelse av at det føles rett. Innlegget traff mange, og alle historiene deres… Tusen takk for at dere deler! Vil gi dere en klem og invitere alle på besøk, haha ♥ Temaet jeg tok opp føler jeg ikke er et ferdigskrevet tema her på bloggen, men akkurat nå skal jeg fokusere på det positive. Billetten hjem er forresten bestilt for til Tromsø må jeg uansett, før eller siden.
I dag har jeg vært på harrytur til Sverige! Elsker at vi har Sverige så nært fra Trondheim, det tar bare en times tid før man kommer til billig kjøtt og snus. Den muligheten har vi ikke fra Tromsø. Jeg og Natalie dro over grensen hovedsakelig for å kjøpe billig snus, kjøtt, pepsi max og litt godteri. Så nå er vi to fornøyde jenter med fryseren full av snus og kjøtt for minst en måned fram i tid. Og svensk bacon.. NAM! Endelig kan jeg snuse med litt bedre samvittighet – 35 kroner boksen føles jo gratis i forhold til 90 kr! Kjøpte også vaskemiddel for sikkert to år fram i tid, så da slipper jeg å tenke på det også på en stund. Føler meg så voksen og økonomisk, haha. Flere som pleier å dra til Sverige på harryhandel?
En bra fornøyd Nattis det her jaa
Flere kilo kjøtt og pålegg, ost, pepsi, snus osv. Såå sjukt fornøyd! Snusen var kjempebillig, men ellers vet jeg ikke om det egentlig var så lønnsomt siden valutaen er så dårlig – men en hyggelig tur var det uansett.
I kveld skal jeg bare slappe av. Det har vært en krevende uke med oppstart i ny jobb og mye på agendaen, så batteriene må lades. Hadde så lyst å dra på kino, men det tenkte jeg selvfølgelig ikke på før det var for sent.. Så da blir det bare TV-titting resten av kvelden ♥
Det er om natten jeg får lyst til å skrive, når jeg sitter alene og tankene løper fritt. Etter at alle andre har lagt seg er det så stille at jeg kan høre lyder i leiligheten som jeg aldri ellers hører, og det er da jeg også kan høre hva som egentlig skjer oppe i hodet. Neste helg har jeg planer om å reise hjem til Tromsø for å møte alle mine nære og kjære, og det er noe man vanligvis gleder seg veldig til etter å ha flyttet til en ny by. Men av en eller annen grunn har jeg skikkelig vanskeligheter med å få bestilt den flybilletten – høres ikke det teit ut? Men, jeg vet igrunn hvorfor..
Tromsø og alle minnene jeg har derfra vekker opp en klump i magen min. Mange gode minner selvfølgelig, men også mange dårlige. Å flytte til Trondheim var aldri et vanskelig valg for meg personlig, for det var et godt valg for bare meg. Endelig en mulighet for å “rømme” vekk, og den muligheten tok jeg. Det samme gjorde jeg når jeg reiste til Cabarete i 3 måneder – for aldri har jeg følt meg så fri som jeg gjorde da. Jeg bare levde! En avkobling fra realiteten og det å endelig kunne tenke kun på meg selv… Men sannheten er at realiteten vil dessverre aldri forsvinne uansett hvor langt man flytter. Jeg har prøvd.
Jeg har det godt plantet i genene mine jeg også, men er det en ren tilfeldighet da at jeg ikke også har havnet “på kjøret”? Jeg har da møtt mye motgang og levd et noe “utsvevende ungdomsliv” jeg også, men underbevisstheten min har alltid vært klar på at “jeg skal faen meg klare meg, jeg”. Ikke FAEN at jeg skal ende opp som ytterlige av mine familiemedlemmer. Handler det om personlighet, eller er det helt andre faktorer som spiller inn for om man havner utfor og krysser livsfarlige grenser? Kan noen hjelpe meg å forstå, for det har jeg prøvd på så mange ganger.. Bevisst har jeg holdt meg langt unna narkotika og dårlige miljøer, og det har for meg vært et enkelt valg, men hvorfor har det ikke vært slik for alle i min familie?
Rus og narkotiske stoffer har påvirket og tatt fra meg mye her i livet. Ikke bare er det ett av mine nærmeste familiemedlemmer som har rotet seg bort på gale baner, men skremmende mange. Nesten så det føles ut som at jeg selv er dømt til og mislykkes, min største frykt her i livet er å havne der selv. Det har vært og ER en så forbanna psykisk tung påkjennelse for meg og leve med. Hver eneste dag. Det river ut litt av livsgleden i meg og jeg klarer ikke lengre å skjule det. Får lyst til å rope og skrike, for det gjør meg så sint og lei meg. Å se at de menneskene som betyr mest for deg her i verden, ditt eget kjøtt og blod, de du er villig til å gjøre alt for – kjøre seg selv i grøfta og ikke klare seg bra, det ødelegger meg. Hva kan jeg egentlig gjøre for de, når de ikke ønsker min hjelp?
Jeg har ikke lyst å reise hjem.
Jeg kunne skrevet, diskutert og snakket om dette temaet i det uendelige, for jeg hater det så inderlig sterkt.. Skulle ønske jeg bare kunne følt meg helt normal og hatt en helt normal A4-familie og oppvekst som “alle andre”. Om dette treffer omså bare EN person og kanskje kan utgjøre en liten forskjell, gjør det meg lykkelig. Del gjerne din historie/erfaring/what so ever om du har en, anonymt eller ikke, det er godt å bare få det ut!
Det her er så tragikomisk! Dere aner ikke.. Jeg og Vegard har (noen ganger..) endt opp med å KRANGLE fordi jeg alltid har ment at HAN ikke tar jobben seriøst og bryr seg nok når han tar bilder av meg, og at det derfor har vært hans feil at bildene har blitt så blurrete. Innerst inne har jeg vel lenge hatt en mistanke om at det har vært kameraet sin skyld, så i går dro vi på Elkjøp for å høre hva som var galt. Det viste seg at standard-objektivet mitt, som jeg stort sett alltid bruker innendørs, var ødelagt. Fikk et lite sjokk over hvor utrolig stor forskjellen var, da jeg prøvde ett som ikke var ødelagt. Haha altså, er det mulig? Stakkars Vegard som har fått all skylden.. Jeg måtte bare legge meg langflat og beklage!
Jeg ble utrolig glad for at det bare var standard-objektivet som hadde røket, og ikke selve kameraet. Likevel endte jeg opp med å kjøpe et nytt objektiv som kostet nesten like mye som selve kameraet mitt – for i stedet for å kjøpe et nytt kjedelig standard-objektiv, kjøpte jeg et vidvinkel-objektiv som gir utrolig mye bedre og spennende bilder. Til den prisen skulle det bare mangle, men jeg er rimelig sikker på at det vil være verdt det.
Jeg blir så irriterende lat når det er grått og kaldt ute, så nå ligger jeg egentlig bare på sofaen og tenker over alt jeg burde gjøre. Skal straks få ryddet og shinet både leiligheten og meg selv så langt jeg orker, etter det skal jeg komme med en oppdatering med litt mer spennende bilder med det nye objektivet mitt <3 <3
