Hei jenter! Titter innom en tur, bloggmotivasjonen har slått ut i full blomst så her er det bare å smi jernet mens det enda er varmt. Må passe på da så jeg ikke brenner meg, for som Vegard sa i sted “Må du roe ned, så du ikke miste motivasjonen før søndag”. Hehehe.
Oii! Overraskende mange som mener at jeg skal bli blond! Var bombesikker på at dere skulle kommentere at jeg ikke kler det. Nå har jeg ikke telt opp alle kommentarene skikkelig, men med et raskt overblikk ser det ut til at flertallet synes jeg skal beholde det blonde! Og da blir det sånn. Kan jo farge håret mørkt anytime hvis panikken slår inn, men å bli så lys som jeg er nå krever TID og masse slitasje på håret. Masse tid. Jeg håpet faktisk litt på at flertallet skulle stemme for blondt – vil jo leve ut “blondinedrømmen” og det blir for dumt å snu når jeg er så nær.
Å få til de gode vinklene på bilder er jammen ikke alltid lett når man er alene hjemme, og et slikt kreativt oppsett kan sikkert flere bloggere kjenne seg igjen i? HAHA. Glad det ikke er innsyn til stuen vår.
Ekstern blits er ett av mine beste kjøp, gull verdt på kveldene når det er mørkt! Lyset blir så mye penere enn med vanlig blits.
Og til slutt: Sånn ser jeg ut når jeg begynner å bli lei av å ta bilder av meg selv (Ja, jeg blir noen ganger det faktisk).
Skal jeg gi opp mitt lille mål her i livet om å bli blondine? Jeg er i ferd med å gi opp det 2 år lange prosjektet, fordi håret blir aldri slik jeg vil ha det! Sooo close, men begynner å bli dritt lei hele greia.. Håret mitt består nå av brunt, gult, orange, blondt, grått og litt lilla. Vakkert det, hæ!?? Min lille blondine-drøm skulle visst ikke være så enkel, selv om jeg pøser på med lillashampoo og gjør alt det “rette” for å opprettholde en kald farge. Det orange håret er såpass dominerende innimellom alt det lyse, så det må nok gjennom en ny runde bleking for å få det lyst. Vet rett og slett ikke om det er verdt det, synes litt synd på håret mitt </3 Det er noe i det at det enkle er ofte det beste, og for meg er det enklest å ha mørkt hår, min naturlige hårfarge. Håret mitt holder seg både sunnere og lengre med det mørke, og jeg slipper å tenke på ettervekst.
Altså.. Når bloggere spør leserne om hvilken hårfarge de skal gå for så blir jeg litt sånn “…..kunne faktisk ikke brydd meg mindre om hva slags hårfarge du har!” – MEN så gjør jeg akkurat det samme selv. Hihi 🙂 Hår er jo viktig, og det evige dilemmaet blir man aldri klok på. Så hva mener dere? Skal jeg få bort det orange og tviholde på blondine-drømmen liitt til, eller farge håret mørkt igjen? Flertallet skal få bestemme ♥
Den store pannekakedagen var i går, og når Vegard sendte melding om at han hadde lyst på pannekaker dro jeg rett på butikken etter trening og kjøpte de manglende ingrediensene. Jeg liker å eksperimentere og sunnifisere enkelte matretter, og siden pannekaker er ca det beste i verden har jeg lenge hatt lyst til å prøve en sunnere variant. En variant som man blir mye mettere av og som magen ikke klikker totalt vinkel av – bra for meg som ganske plutselig har fått en sensitiv mage for gluten (tror jeg) :(</3
Jeg fikk tips fra en venninne om oppskrift, og tipset var så bra at jeg vil dele videre. Til og med Vegard digget pannekakene – han som ellers ikke er så fan av at jeg driver å sunnifiserer ting, haha..
♥ 2 egg ♥ 6-7 dl melk (alt ettersom hvor tykke du liker pannekakene) ♥ 3 dl byggmel ♥ 1 dlSammalt rugmel ♥ 1 dl hvetemel ♥ Kardemomme ♥ Litt sukker/sukrin (litt søtt må det være)
Bland ingrediensene sammen, reguler mengden melk etter hvor tykke du vil ha pannekakene og stek på middels varme. Kos deg med god samvittighet ♥
Nå skal jeg på skolen å lese historie! I dag er en sånn dag hvor jeg håper ingen kjenner meg igjen, håret mitt er helt krise. Håper dere har en bedre hårdag enn meg!
Forrige mandag var jeg tilbake hos Anne-Lise (som driver iCandy) å fylte på nytt sett med vippeextension, etter nesten to måneder med delvis ufrivillig pause. Hadde gledet meg lenge til ny vippetime, for livet uten vippeextension er ikke lengre noe for meg. Jepp, jeg er blitt skikkelig avhengig! En avhengighet som jeg elsker, og antagelig aldri blir å slutte med. Jeg kommer til å bli hun skrukkete dama på gamlehjemmet som betaler vippedamen for å komme og legge vipper på meg. Dog blir jeg kanskje til å gå for et mer naturlig resultat når jeg blir eldre, men fine vipper er et must uansett alder. Faktisk så har Anne-Lise ei dame på 84 år som går fast til henne og legger vipper. I love it!
Anne-Lise er best! Hun er superkoselig å være hos, er utrolig nøye og bruker god tid på hver enkelt kunde, og dermed blir resultatet alltid superbra. Bare se på bildene under – vippene er en uke gamle og fortsatt helt perfekt. Mine vipper er sponset, jeg elsker å samarbeide med flinke folk som fortjener all public jeg kan gi dem! Anbefaler henne til alle venner og bekjente, og da kan jeg også med god samvittighet anbefale henne videre til dere også ♥
1. Fresh og pen – Om morgenen våkner jeg opp med de fineste vippene, og jeg føler meg ganske så fresh og pen bare etter en runde med tannbørste og hårbørste, før jeg i det hele tatt har rørt sminkevesken. I grunn har jeg ikke et stort behov for særlig mer sminke på, for en dag på skole eller jobb!
2. Sparer masse tid – Det beste er at det ikke tar mer enn 2-10 minutter å legge resten av ansiktssminken – alt ettersom hva jeg føler for akkurat den dagen. Det er REN luksus for ei jente som synes at å legge sminke er noe av det kjedeligste i verden – men som ser på det som noe som “må” gjøres. Luksus for late jenter som meg!
3. Alltid klar for å løpe ut døren – Med vippeextension er jeg alltid klar for å løpe ut døren! Dere vet følelsen når man ligger stygg og sminkefri på sofaen i joggisen, og en venninne ringer og spør om dere skal ta en spontantur ut på byen, eller en tur på kino? HVOR fristende er det egentlig å bruke 1 time på badet (i mitt tilfelle) for og legge sminke for kvelden? Jeg har ved flere anledninger droppet sosiale sammenkomster kun fordi jeg rett og slett har vært for lat til å fikse opp trynet. Med vippeextension er det null problem å få på seg masken i en fei og komme seg ut døren.
4. Slipper rennende øyne – Mascara er min verste fiende, jeg hater det virkelig! Hos meg begynner mascaraen å renne så fort øynene treffer dagslys, men med vippeextension slipper jeg det daglige irritasjonsmomentet med rennende katteøyne.
5. Vippene holder seg fine kjempelenge – Jeg fyller på omtrent en gang i måneden, og da har jeg fortsatt masse vipper igjen. Faktisk så synes jeg vippene ser minst like fine ut etter 2-3 ukers. Når det begynner å bli tid for påfyll bruker jeg litt mascara på vippene, og det ser kjempe flott ut!
6. “Sparer” penger – på å ikke kjøpe dumme mascaraer.
8. Mine egne vipper har det helt fint – selv om de kan bli litt slitne etter flere måneder med belastning. I desember hadde jeg en ufrivillig pause fra vippeextension, og etter en måned uten vipper hadde mine egne vokst seg sunne og sterke igjen. Vipper vokser ut igjen som alt annet kroppshår, så at man “mister sine egne vipper” er ikke en god grunn for å ikke prøve vippeextension, om man vil det. Vet flere er skeptiske til vippeextension nettopp på grunn av dette.
9. Sjalu! Alle er sjalu på de fine vippene mine 😉 Hihi!
10. JEG ELSKER LIVET MED VIPPEEXTENSION!
Bildene er tatt i går, en uke etter at vippene ble lagt. Fortsatt like fine som ny, om ikke enda finere faktisk. Jeg har Russian Volume i tykkelse 0.05 i lengde 10-13mm. Denne gangen fikk jeg 3-7D-vipper, som betyr at det er 3-7 vipper per naturlig vipp. Såå fornøyd ♥
Priser og mer informasjon om hvilke type vipper hun legger, finner dere på Facebook-siden hennes her. Eller så kan du sende henne en melding på 48190530 for timebestiling.
Hei bloggen! Dumme meg som tar så lange bloggpauser, det gjør det bare ekstra dritt å starte på’an igjen. Skal jeg si unnskyld? Eller skal jeg bare late som at jeg aldri har vært borte, hehe? Det blir litt sånn at jeg føler for å introdusere meg på nytt hver gang. “Hei, husker dere meg? Mitt navn er Tuva og jeg later som at jeg er blogger”. Det har vært bloggabstinenser, kløe i fingrene og mine tanker har flere ganger handlet om bloggen – men med en blogg er det uheldigvis ikke bare tanken som teller. Det er mye jeg vil dele, men også noe i meg som sier nei, stopp. Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv hvordan “type blogg” jeg egentlig vil ha.
Jeg har begynt på skole! Det nevnte jeg helt kjapt i forrige innlegg, og det skal jeg fortelle litt mer om nå. Nå har det gått et halvt år siden jeg flyttet til Trondheim. I starten blogget jeg bare, men fant veldig fort ut at jeg var nødt til å få meg en jobb i tillegg. Det ble alt for ensomt å sitte i en ny by å bare blogge, uten venner eller et form for nettverk. Å bare blogge ER ensomt, og helt ærlig forstår jeg meg ikke helt på de som KUN driver med blogg. Selvfølgelig, de som bor i Oslo (spesielt) får jo delta på mye kult – but still. Livet er mer enn blogg.
Jeg begynte å jobbe på sykehjem/dagsenter, som tilkallingsvikar og jobber så ofte jeg har muligheten. Det er ofte tunge vakter og det er langt mer krevende enn jeg så for meg, men jobben gir meg utrolig mye. Jeg er blitt glad i beboerne! Man blir jo det. Tenk at det er vi som jobber på sykehjem som tar oss av den daglige omsorgen for de gamle menneskene, som lever sine siste år. På et sykehjem. Hadde man bare hatt kapasitet nok til å virkelig se og høre enhver av dem.
Som ansatt med stillingsprosent 0 har ukene vært veldig uforutsigbare. Enkelte uker har jeg jobbet mye, mens andre ingenting. Det er lett å føle seg ensom de dagene man ikke har noe å gå til, og det er begrenset hvor mange venner man får gjennom en arbeidsplass man ikke jobber fast på. Men så var det jo den skolen da.. Kommer jeg noen gang til å klare og fullføre videregående? Jeg hatet videregående. Jeg hadde nesten ingen venner der heller, ikke fordi det ikke var noen greie folk, men fordi jeg isolerte meg fra alle. Jeg måtte gå første året på Salg & Service om igjen på grunn av fravær, og da mistet jeg også mye kontakt med de som gikk videre. Ikke en eneste prosent i meg hadde lyst til å gå på skole, og derfor er vitnemålet ganske så skammelig.
Men så er det jo blitt sånn i Norge at man ikke er en dritt uten utdannelse, så hvis jeg skal bli et akseptert menneske her i landet må jeg vel få meg en utdannelse en vakker dag, som “alle andre”. Neida. Joda. Men seriøst, det “utdanningspresset” er noe jeg kjenner på skikkelig, så nå er jeg begynt på Sonans. Der hvor alle skal forbedre en 5’er til en 6’er for å komme seg inn på medisinstudiet, eller resten som er sånne som meg, som aldri klarte vanlig videregående. Jeg prøver igjen! Man må jo aldri gi opp, og det gjør jeg heldigvis ikke heller. En dag skal jeg ha det vitnemålet i handa, og da kan dere tro det blir gledestårer på denne jenta! Kanskje vanskelig for deg som bestod videregående med glans å forstå, men for meg blir det en seier.
Nå vet jeg ikke hvor interessant det er å lese om skole – for selv om det føles slik, så vet jeg at jeg ikke er den eneste med et hullete vitnemål. Nå har jeg gått på Sonans i en måned allerede, så om noen har spørsmål angående hvordan det er å ta opp fag som privatist, bare spør! Jeg skal svare etter beste evne, etter min erfaring så langt.
