Hei bloggen! Dumme meg som tar så lange bloggpauser, det gjør det bare ekstra dritt å starte på’an igjen. Skal jeg si unnskyld? Eller skal jeg bare late som at jeg aldri har vært borte, hehe? Det blir litt sånn at jeg føler for å introdusere meg på nytt hver gang. “Hei, husker dere meg? Mitt navn er Tuva og jeg later som at jeg er blogger”. Det har vært bloggabstinenser, kløe i fingrene og mine tanker har flere ganger handlet om bloggen – men med en blogg er det uheldigvis ikke bare tanken som teller. Det er mye jeg vil dele, men også noe i meg som sier nei, stopp. Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv hvordan “type blogg” jeg egentlig vil ha.
Jeg har begynt på skole! Det nevnte jeg helt kjapt i forrige innlegg, og det skal jeg fortelle litt mer om nå. Nå har det gått et halvt år siden jeg flyttet til Trondheim. I starten blogget jeg bare, men fant veldig fort ut at jeg var nødt til å få meg en jobb i tillegg. Det ble alt for ensomt å sitte i en ny by å bare blogge, uten venner eller et form for nettverk. Å bare blogge ER ensomt, og helt ærlig forstår jeg meg ikke helt på de som KUN driver med blogg. Selvfølgelig, de som bor i Oslo (spesielt) får jo delta på mye kult – but still. Livet er mer enn blogg.
Jeg begynte å jobbe på sykehjem/dagsenter, som tilkallingsvikar og jobber så ofte jeg har muligheten. Det er ofte tunge vakter og det er langt mer krevende enn jeg så for meg, men jobben gir meg utrolig mye. Jeg er blitt glad i beboerne! Man blir jo det. Tenk at det er vi som jobber på sykehjem som tar oss av den daglige omsorgen for de gamle menneskene, som lever sine siste år. På et sykehjem. Hadde man bare hatt kapasitet nok til å virkelig se og høre enhver av dem.
Som ansatt med stillingsprosent 0 har ukene vært veldig uforutsigbare. Enkelte uker har jeg jobbet mye, mens andre ingenting. Det er lett å føle seg ensom de dagene man ikke har noe å gå til, og det er begrenset hvor mange venner man får gjennom en arbeidsplass man ikke jobber fast på. Men så var det jo den skolen da.. Kommer jeg noen gang til å klare og fullføre videregående? Jeg hatet videregående. Jeg hadde nesten ingen venner der heller, ikke fordi det ikke var noen greie folk, men fordi jeg isolerte meg fra alle. Jeg måtte gå første året på Salg & Service om igjen på grunn av fravær, og da mistet jeg også mye kontakt med de som gikk videre. Ikke en eneste prosent i meg hadde lyst til å gå på skole, og derfor er vitnemålet ganske så skammelig.
Men så er det jo blitt sånn i Norge at man ikke er en dritt uten utdannelse, så hvis jeg skal bli et akseptert menneske her i landet må jeg vel få meg en utdannelse en vakker dag, som “alle andre”. Neida. Joda. Men seriøst, det “utdanningspresset” er noe jeg kjenner på skikkelig, så nå er jeg begynt på Sonans. Der hvor alle skal forbedre en 5’er til en 6’er for å komme seg inn på medisinstudiet, eller resten som er sånne som meg, som aldri klarte vanlig videregående. Jeg prøver igjen! Man må jo aldri gi opp, og det gjør jeg heldigvis ikke heller. En dag skal jeg ha det vitnemålet i handa, og da kan dere tro det blir gledestårer på denne jenta! Kanskje vanskelig for deg som bestod videregående med glans å forstå, men for meg blir det en seier.
Nå vet jeg ikke hvor interessant det er å lese om skole – for selv om det føles slik, så vet jeg at jeg ikke er den eneste med et hullete vitnemål. Nå har jeg gått på Sonans i en måned allerede, så om noen har spørsmål angående hvordan det er å ta opp fag som privatist, bare spør! Jeg skal svare etter beste evne, etter min erfaring så langt.
