Heeeei alle sammen ♥
Dere må ikke tro at jeg har forsvunnet helt igjen og gitt totalt faen i bloggen, jeg har bare fått helt panikk og skjønt at det for alvor nærmer seg eksamentid!! Har riktignok enda ikke fått eksamensdatoene, men når samfunnsfaglæreren fortalte at vi var på 8 av 12 undervisningstimer, fikk jeg et lite innvendig sammenbrudd. Stupte bokstavelig talt ned i lærebøkerne etter den beskjeden. Siste par ukene har jeg altså sittet på skolen og lest og lest og lest. Jeg har faktisk lest så mye at jeg har oppdaget at synet mitt muligens ikke er så bra som jeg trodde. Høyst sannsynlig blir det lesebriller på meg i nærmeste framtid. Håper faktisk på at det er lesebriller jeg trenger, for det er ikke kult å bli så sliten i øynene etter en dag på skolen.
Utenom skole har det selvfølgelig blitt en god del jobb.. Jeg klarer virkelig ikke å sjonglere hverdagen min med skole, blogg og jobb når jeg kjenner presset fra alle kanter. Jeg håper dere har forståelse for det, for jeg vil så gjerne levere bra her inne også. Bloggen betyr mer enn hva det kan virke som når jeg har så lange pauser. Jeg stortrives med å jobbe på sykehjemmet, og det er deilig å være inne i et arbeidsmiljø, få gjort nytte av seg, rutiner og alle de tingene der. Men så er det jo bloggen, da.. Min lille baby. Mitt fristed hvor jeg kan være meg selv fullt ut, lufte hodet og.. kanskje best av alt: Jeg kan faktisk leve av den! Men gjør jeg det? Nei.
Hvorfor gjør jeg ikke det da? Er ikke den “drømmen” til 80% av dagens ungdom, å kunne leve av og skrive om seg selv på nettet? Det høres jo forbanna enkelt og digg ut å leve et slikt liv. Flere tenker (inkludert meg selv) at jeg bør satse på bloggen nå mens jeg har muligheten, men samtidig føler jeg et sånt press på å være “normal”, satse på skole og få meg en skikkelig utdanning. “Som alle andre”. Enkelt og greit gjøre de tingene som er akseptert av samfunnet, for å ikke bli sett ned på.
Når begynte jeg å bry meg, egentlig?
Bare litt tankespinn fra meg klokken to, natt til lørdag. Jeg kunne sikkert ha skrevet om de håpeløse tankene mine til i morgentidlig uten å ha blitt noe klokere, så runder straks av. Jeg skal gjenopplive bloggen igjen tenkte jeg, men for at den skal holdes i live er jeg nødt til å klare og takke nei til noen vakter på sykehjemmet. Hva som føles mest riktig, vet jeg ikke. Håper som sagt på litt forståelse for det <3 Jeg har ikke turt å lese kommentarfeltet enda, jeg får så dårlig samvittighet av det.